Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
sa: «Vær hilset!» Og de gikk frem og omfavnet føttene hans og tilbad ham. Jesus sa til dem:
«Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Det første Kristus gjorde etter oppstandelsen var å overbevise disiplene om hans
uforminskede hengivenhet og omhu for dem. For å gi dem bevis på at han var deres levende
frelser som hadde brutt gravens lenker og ikke lenger kunne holdes i dødens fangenskap,
viste han seg for dem igjen og igjen. Han gjorde det også for å vise at han hadde det samme
kjærlige sinnelag som da han var hos dem som deres avholdte lærer. Han ville knytte dem
enda fastere til seg med kjærlighetens bånd. Derfor sa han: Gå og si til mine brødre at de
skal møte meg i Galilea!
Da disiplene hørte dette tydelige kallet, begynte de å tenke på det Kristus hadde forutsagt
om sin oppstandelse. Men selv nå kunne de ikke glede seg. De kunne ikke fri seg fra tvilen
og rådvillheten. Ikke engang da kvinnene forsikret at de hadde sett Herren, ville disiplene
tro det. De mente det måtte være et synsbedrag. Vanskelighetene syntes å tårne seg opp. På
den sjette dag i uken så de at deres mester døde. Den første dag i uken etter opplevde de at
hans legeme var blitt fjernet, og at de ble anklaget for å ha stjålet og fjernet det for å bedra
folket. De var fortvilt med tanke på hvordan de skulle kunne fjerne det falske inntrykket
som festet seg hos stadig flere. De fryktet prestenes fiendskap og folkets harme, og lengtet
etter at Jesus skulle være hos dem, han som hadde hjulpet dem i alle vanskeligheter.
Ofte gjentok de ordene: «Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel!»
Ensomme og nedtrykte husket de at han hadde sagt: «Gjør de slik med det grønne tre,
hvordan skal det da gå med det tørre?” De kom sammen på det øvre rommet, lukket døren
og stengte den forsvarlig, for de visste at når som helst kunne de lide samme skjebne som
deres kjære lærer.
Hele denne tiden kunne de ha frydet seg over at Jesus var oppstått. I hagen hadde Maria
stått gråtende mens han var like ved siden av henne. Øynene hennes var så blendet av tårer
at hun ikke kjente ham igjen. Og disiplene var så tynget av sorg at de ikke trodde englenes
budskap eller det Kristus selv hadde sagt. Mange handler fremdeles på samme måte som
disse disiplene gjorde. Hvor mange gjentar ikke Marias fortvilte rop: «De har tatt min Herre
bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» Hvor mange kunne ikke ha funnet trøst i Jesu
ord: «Hvorfor gråter du? ... Hvem leter du etter?» Han er like ved siden av dem, men deres
tårevåte øyne er ikke i stand til å oppdage ham. Han snakker til dem, men de forstår det
ikke.
Om det bøyde hodet bare ble løftet og øynene åpnet så de kunne se ham, og at ørene
kunne lytte til hans røst: «Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de
døde!» Si til dem at de ikke skal se på Josefs nye grav som var lukket med en stor stein og
forseglet med det romerske segl. Kristus er ikke der. Se ikke på det tomme gravstedet! Sørg
552