Kristi Lidenskap_(norsk)
Share Embed Flag
Download ePaper

Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap Maria hadde ikke hørt den gode nyheten. Hun gikk derfor til Peter og Johannes med det sørgelige budskapet: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Disiplene skyndte seg til graven og fant det slik som Maria hadde sagt. De så linklærne og hodekledet, men de fant ikke Herren. Likevel var det også her vitnesbyrd om at han var stått opp. Gravklærne var ikke kastet skjødesløst til side, men var omhyggelig foldet sammen, hver del på sitt sted. Johannes «så og trodde». Enda forstod han ikke Skriftens ord om at Kristus måtte stå opp fra de døde. Nå husket han likevel Kristi ord som forutsa hans oppstandelse. Det var Kristus selv som hadde lagt gravklærne så omhyggelig på plass. Da den mektige engelen kom til graven, var det en annen engel som sluttet seg til ham. Det var han som med sin hærskare hadde holdt vakt over Herrens legeme. Da engelen fra himmelen rullet steinen bort, gikk de andre inn i graven og løste klærne fra Jesu legeme. Men det var Jesus selv som foldet hver del sammen og la dem på plass. For ham som styrer både stjernene og atomene, er ikke noe uvesentlig. Orden og fullkommenhet kan ses i alt hans verk. Jesus viser seg for Maria Magdalena Maria hadde fulgt med Johannes og Peter til graven. Da de drog tilbake til Jerusalem, ble hun igjen. Idet hun så inn i den tomme graven, ble hun fylt med sorg. Men så ble hun var to engler, den ene ved hodet og den andre ved føttene der Jesus hadde ligget. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» Så snudde hun seg og gikk bort fra englene. Det som opptok henne, var å finne noen som kunne fortelle hvor det var blitt av Jesu legeme. Nå hørte hun en annen stemme: «Hvorfor gråter du, kvinne? ... Hvem leter du etter?» Med tårefylte øyne så Maria skikkelsen av en mann. Hun trodde det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» Hvis rikmannens grav ble ansett for å være altfor ærefull for Jesus, ville hun selv skaffe et annet sted for ham. Det fantes en grav som ved Jesu egne ord var blitt ledig, den graven hvor Lasarus hadde ligget. Kunne hun ikke legge sin Herre der? Hun følte at å ha omsorg for hans døde legeme ville være en stor trøst i sorgen. Men så snakker Jesus til henne med sin egen velkjente stemme: «Maria!» Nå visste hun at det ikke var en fremmed som snakket til henne. Da hun snudde seg, så hun like foran seg den levende Kristus. I sin glede glemte hun at han hadde vært korsfestet. Hun løp mot ham som om hun ville omfavne føttene hans, og utbrøt: «Rabbuni!» Men Jesus løftet hånden og sa: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Og Maria gikk av sted til disiplene med det glade budskapet. 550

Kristi Lidenskap Jesus avslo å ta imot hyllest fra sitt folk før han hadde fått forsikringen om at Faderen hadde godtatt hans offer. Han for opp til himmelen og fikk av Gud selv forsikringen om at hans forsoning for menneskenes synder var tilstrekkelig, og at alle ved hans blod kunne oppnå evig liv. Faderen stadfestet den pakten som var gjort med Kristus, at han ville ta imot angerfulle og lojale mennesker og elske dem like høyt som han elsket sin Sønn. Kristus skulle fullbyrde sin gjerning og oppfylle sitt løfte om å gjøre mennesker kosteligere enn rent gull, mer dyrebare «enn gull fra Ofir».2 All makt i himmel og på jord ble gitt til livets fyrste. Deretter vendte han tilbake til sine etterfølgere i en syndig verden, så han kunne gi dem del i sin makt og herlighet. Mens Kristus stilte seg frem for Gud og tok imot gaver til sin menighet, kretset disiplenes tanker seg om den tomme graven, og de sørget og gråt. Den dagen som var en jubelens dag for hele himmelen, var for disiplene en dag med uvisshet, forvirring og rådvillhet. Den vantro de viste overfor det kvinnene fortalte, vitnet om hvor langt ned deres tro var sunket. Nyheten om Kristi oppstandelse var så helt annerledes enn det de hadde sett frem til, at de ikke kunne tro det. Det var for godt til å være sant, mente de. De hadde hørt så mye om saddukeernes teorier at de bare hadde uklare begreper om oppstandelsen. De visste knapt hva oppstandelse fra de døde egentlig betydde. De var ute av stand til å fatte en sannhet med et slikt innhold. Gå og fortell disiplene! Engelen hadde sagt til kvinnene: «Gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.» Disse englene hadde fulgt Jesus som skytsengler under hans liv på jorden, og de hadde vært vitne til at han ble domfelt og korsfestet. De hadde hørt det han sa til disiplene. Det kan man se av deres budskap til dem, og det burde ha overbevist dem. Et slikt utsagn kunne bare stamme fra budbærere som deres oppstandne Herre hadde sendt. «Si til hans disipler og til Peter,» sa engelen. Siden Kristi død hadde Peter vært knuget av samvittighetsnag. Det som alltid stod for ham, var hans skammelige fornektelse av Herren, og Jesu kjærlige og smertefulle blikk. Blant alle disiplene hadde Peters smerte vært den bitreste. Det er han som får forsikringen om at hans anger er godtatt og hans synd tilgitt, og han blir nevnt ved navn. «Si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham.» Alle disiplene hadde sviktet Jesus, og innbydelsen til å møte ham igjen innbefatter dem alle. Han har ikke forkastet dem. Da Maria Magdalena fortalte at hun hadde sett Herren, gjentok hun oppfordringen om å møte ham i Galilea. For tredje gang ble budskapet sendt til dem. Etter at Jesus hadde vært hos sin Far, viste han seg for de andre kvinnene og 551

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

Jesus avslo å ta imot hyllest fra sitt folk før han hadde fått forsikringen om at Faderen<br />

hadde godtatt hans offer. Han for opp til himmelen og fikk av Gud selv forsikringen om at<br />

hans forsoning for menneskenes synder var tilstrekkelig, og at alle ved hans blod kunne<br />

oppnå evig liv. Faderen stadfestet den pakten som var gjort med Kristus, at han ville ta imot<br />

angerfulle og lojale mennesker og elske dem like høyt som han elsket sin Sønn. Kristus<br />

skulle fullbyrde sin gjerning og oppfylle sitt løfte om å gjøre mennesker kosteligere enn rent<br />

gull, mer dyrebare «enn gull fra Ofir».2 All makt i himmel og på jord ble gitt til livets<br />

fyrste. Deretter vendte han tilbake til sine etterfølgere i en syndig verden, så han kunne gi<br />

dem del i sin makt og herlighet.<br />

Mens Kristus stilte seg frem for Gud og tok imot gaver til sin menighet, kretset disiplenes<br />

tanker seg om den tomme graven, og de sørget og gråt. Den dagen som var en jubelens dag<br />

for hele himmelen, var for disiplene en dag med uvisshet, forvirring og rådvillhet. Den<br />

vantro de viste overfor det kvinnene fortalte, vitnet om hvor langt ned deres tro var sunket.<br />

Nyheten om <strong>Kristi</strong> oppstandelse var så helt annerledes enn det de hadde sett frem til, at de<br />

ikke kunne tro det. Det var for godt til å være sant, mente de. De hadde hørt så mye om<br />

saddukeernes teorier at de bare hadde uklare begreper om oppstandelsen. De visste knapt<br />

hva oppstandelse fra de døde egentlig betydde. De var ute av stand til å fatte en sannhet med<br />

et slikt innhold.<br />

Gå og fortell disiplene!<br />

Engelen hadde sagt til kvinnene: «Gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i<br />

forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.» Disse englene<br />

hadde fulgt Jesus som skytsengler under hans liv på jorden, og de hadde vært vitne til at han<br />

ble domfelt og korsfestet. De hadde hørt det han sa til disiplene. Det kan man se av deres<br />

budskap til dem, og det burde ha overbevist dem. Et slikt utsagn kunne bare stamme fra<br />

budbærere som deres oppstandne Herre hadde sendt.<br />

«Si til hans disipler og til Peter,» sa engelen. Siden <strong>Kristi</strong> død hadde Peter vært knuget av<br />

samvittighetsnag. Det som alltid stod for ham, var hans skammelige fornektelse av Herren,<br />

og Jesu kjærlige og smertefulle blikk. Blant alle disiplene hadde Peters smerte vært den<br />

bitreste. Det er han som får forsikringen om at hans anger er godtatt og hans synd tilgitt, og<br />

han blir nevnt ved navn.<br />

«Si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se<br />

ham.» Alle disiplene hadde sviktet Jesus, og innbydelsen til å møte ham igjen innbefatter<br />

dem alle. Han har ikke forkastet dem. Da Maria Magdalena fortalte at hun hadde sett<br />

Herren, gjentok hun oppfordringen om å møte ham i Galilea. For tredje gang ble budskapet<br />

sendt til dem. Etter at Jesus hadde vært hos sin Far, viste han seg for de andre kvinnene og<br />

551

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!