Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Maria hadde ikke hørt den gode nyheten. Hun gikk derfor til Peter og Johannes med det
sørgelige budskapet: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt
ham.» Disiplene skyndte seg til graven og fant det slik som Maria hadde sagt. De så
linklærne og hodekledet, men de fant ikke Herren. Likevel var det også her vitnesbyrd om at
han var stått opp. Gravklærne var ikke kastet skjødesløst til side, men var omhyggelig foldet
sammen, hver del på sitt sted. Johannes «så og trodde». Enda forstod han ikke Skriftens ord
om at Kristus måtte stå opp fra de døde. Nå husket han likevel Kristi ord som forutsa hans
oppstandelse.
Det var Kristus selv som hadde lagt gravklærne så omhyggelig på plass. Da den mektige
engelen kom til graven, var det en annen engel som sluttet seg til ham. Det var han som med
sin hærskare hadde holdt vakt over Herrens legeme. Da engelen fra himmelen rullet steinen
bort, gikk de andre inn i graven og løste klærne fra Jesu legeme. Men det var Jesus selv som
foldet hver del sammen og la dem på plass. For ham som styrer både stjernene og atomene,
er ikke noe uvesentlig. Orden og fullkommenhet kan ses i alt hans verk.
Jesus viser seg for Maria Magdalena
Maria hadde fulgt med Johannes og Peter til graven. Da de drog tilbake til Jerusalem, ble
hun igjen. Idet hun så inn i den tomme graven, ble hun fylt med sorg. Men så ble hun var to
engler, den ene ved hodet og den andre ved føttene der Jesus hadde ligget. «Hvorfor gråter
du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har
lagt ham.»
Så snudde hun seg og gikk bort fra englene. Det som opptok henne, var å finne noen som
kunne fortelle hvor det var blitt av Jesu legeme. Nå hørte hun en annen stemme: «Hvorfor
gråter du, kvinne? ... Hvem leter du etter?» Med tårefylte øyne så Maria skikkelsen av en
mann. Hun trodde det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si
meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.»
Hvis rikmannens grav ble ansett for å være altfor ærefull for Jesus, ville hun selv skaffe
et annet sted for ham. Det fantes en grav som ved Jesu egne ord var blitt ledig, den graven
hvor Lasarus hadde ligget. Kunne hun ikke legge sin Herre der? Hun følte at å ha omsorg
for hans døde legeme ville være en stor trøst i sorgen.
Men så snakker Jesus til henne med sin egen velkjente stemme: «Maria!» Nå visste hun
at det ikke var en fremmed som snakket til henne. Da hun snudde seg, så hun like foran seg
den levende Kristus. I sin glede glemte hun at han hadde vært korsfestet. Hun løp mot ham
som om hun ville omfavne føttene hans, og utbrøt: «Rabbuni!» Men Jesus løftet hånden og
sa: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til
dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Og
Maria gikk av sted til disiplene med det glade budskapet.
550