Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap himmelens beboere sang med stor fryd og triumf: Du har overvunnet Satan og mørkets makter; du har oppslukt døden til seier! Kristus kom herliggjort ut av graven, og de romerske vaktene så ham. Deres blikk var som fastnaglet til det ansiktet som de nylig hadde hånet og spottet. I den herliggjorte skikkelsen så de den fangen som de hadde sett i domshallen, og som de hadde flettet en tornekrone til. Dette var han som uten å gjøre motstand hadde stått foran Pilatus og Herodes med ryggen opprevet av de grusomme piskeslag. Det var han som var blitt naglet til korset, som prestene og rådsherrene, fulle av selvtilfredshet hadde ristet på hodet av og sagt: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!” Det var han som var blitt lagt i Josefs nye grav. På himmelens befaling var denne fangen satt fri. Om det ene fjellet var stablet oppå det andre over hans grav, kunne de ikke ha hindret ham fra å komme frem. Skrekkslagne prester og soldater Ved synet av englene og den herliggjorte frelser falt de romerske vaktsoldatene bevisstløse til jorden. Da det himmelske følge ble borte for deres blikk, reiste de seg, og så fort som deres skjelvende ben kunne bære dem, for de av sted mot porten til hagen. De vaklet av gårde lik berusede personer og skyndte seg inn i byen. Til alle de traff, fortalte de det de hadde opplevd. De var på vei til Pilatus, men det de hadde fortalt, var kommet de jødiske myndigheter for øre. Øversteprestene og rådsherrene sendte bud med beskjed om at de først måtte komme til dem. Disse soldatene var et merkelig syn. Skjelvende av skrekk og likbleke fortalte de om Kristi oppstandelse. De fortalte alt akkurat slik som de hadde sett det. De hadde ikke hatt tid til å tenke på eller si noe annet enn sannheten. Med smerte og forferdelse i stemmen sa de: Det var Guds Sønn som ble korsfestet. Vi hørte at en engel forkynte at han var himmelens majestet og herlighetens konge! Prestene ble likbleke. Kaifas forsøkte å si noe. Leppene beveget seg, men det kom ingen lyd. Soldatene var i ferd med å forlate rådssalen da en stemme stanset dem. Endelig hadde Kaifas fått igjen talens bruk. Vent, vent! sa han. Ikke fortell noen det dere har sett!En løgnrapport ble så gitt til soldatene. «Dere skal si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov.» Her overlistet prestene seg selv. Hvordan kunne soldatene si at disiplene hadde stjålet hans legeme mens de sov? Hvordan kunne de i så fall vite det? Og hvis det kunne bevises at disiplene hadde stjålet Kristi legeme, ville da ikke prestene vært de første til å fordømme dem? Eller hvis vaktmannskapene hadde sovet ved graven, ville så ikke prestene straks ha anklaget dem for Pilatus? Soldatene ble skrekkslagne ved tanken på at de skulle utsette seg for å bli anklaget for å ha sovet på sin post, en forseelse som ble straffet med døden. Skulle de nå vitne falskt for å bedra folk og dermed sette sitt eget liv i fare? Hadde de ikke stått på sin post hele natten 544
Kristi Lidenskap uten blund på øynene? Hvordan kunne de klare seg i et forhør hvis de avla falsk ed, selv om de fikk penger for det? Pilatus For å avverge det de fryktet for lovte prestene å trygge vaktsoldatenes sikkerhet. De sa at Pilatus like så lite som de selv ønsket at en slik melding skulle komme i omløp. De romerske soldatene solgte sin hederlighet til jødene for penger. De kom til prestene med en høyst oppsiktsvekkende og skremmende opplysning. De gikk ut med en slump penger, og på tungen hadde de en løgnrapport som prestene hadde satt sammen. I mellomtiden fikk Pilatus melding om Kristi oppstandelse. Selv om han var ansvarlig for at Kristus ble sendt i døden, hadde han brydd seg forholdsvis lite om det. Om han enn motvillig hadde avsagt dom over ham, og det med en følelse av medlidenhet, hadde han ikke kjent noe virkelig samvittighetsnag før nå. I redsel stengte han seg inne i sitt hus, fast bestemt på ikke å ta imot noen. Likevel skaffet prestene seg adgang. De fortalte hva de hadde funnet på, og henstilte inntrengende til ham å overse vaktsoldatenes pliktforsømmelse. Før han gav sitt samtykke til dette, utspurte han selv vaktmann skapene i fortrolighet. Av frykt for sin egen sikkerhet våget de ikke å legge skjul på noe, og Pilatus fikk vite alt som hadde funnet sted. Han forfulgte ikke saken videre, men fra da av hadde han ingen fred. Ryktene svirrer Da Jesus ble lagt i graven, triumferte Satan. Han håpet at Jesus ikke ville ta igjen sitt liv, og han gjorde krav på hans legeme. Han satte sin egen vakt omkring graven for å holde Kristus som fange, og han ble forbitret og harm da englene hans flyktet idet den himmelske budbæreren kom. Da han så at Kristus kom seirende ut av graven, visste han at det betydde slutten på hans eget rike, og at han selv til sist måtte dø. Ved å overgi Kristus til å dø hadde prestene gjort seg selv til Satans redskaper. Nå var de fullstendig i hans makt. De var fanget i en snare som de ikke så noen annen måte å slippe ut av enn ved å fortsette sin kamp mot Kristus. Da de hørte om hans oppstandelse, fryktet de for folkets harme. De følte at deres eget liv var i fare. Deres eneste håp var å bevise at Kristus var en bedrager, ved at de nektet for at han var oppstått. Derfor bestakk de soldatene og sikret seg at Pilatus var taus, og de spredte sin løgnhistorie vidt og bredt. Men det fantes vitner som de ikke kunne få til å tie. Mange hadde hørt det soldatene fortalte om Kristi oppstandelse, og noen av de døde som stod opp sammen med ham, viste seg for mange og erklærte at han var oppstanden. Prestene fikk melding om dette av personer som hadde sett dem som var oppstått, og hørt deres vitnesbyrd. 545
- Page 502 and 503: Kristi Lidenskap Om deres argumente
- Page 504 and 505: Kristi Lidenskap Judas var høyt ak
- Page 506 and 507: Kristi Lidenskap bort fra de viktig
- Page 508 and 509: Kristi Lidenskap Judas ropte igjen:
- Page 510 and 511: Kristi Lidenskap som viste deres ir
- Page 512 and 513: Kristi Lidenskap Jesus svarte ikke
- Page 514 and 515: Kristi Lidenskap fra smerte og ydmy
- Page 516 and 517: Kristi Lidenskap til Herodes, lands
- Page 518 and 519: Kristi Lidenskap «Vær hilset, du
- Page 520 and 521: Kristi Lidenskap Igjen gikk han inn
- Page 522 and 523: Kristi Lidenskap blod komme over os
- Page 524 and 525: Kristi Lidenskap og dermed hindre h
- Page 526 and 527: Kristi Lidenskap Hadde de visst at
- Page 528 and 529: Kristi Lidenskap korset, så skal v
- Page 530 and 531: Kristi Lidenskap Menneskene kan øv
- Page 532 and 533: Kristi Lidenskap knuste Guds Sønns
- Page 534 and 535: Kristi Lidenskap overgir jeg min å
- Page 536 and 537: Kristi Lidenskap Kapittel 79 - Kors
- Page 538 and 539: Kristi Lidenskap Mørkets makter og
- Page 540 and 541: Kristi Lidenskap Et annet bedrag sk
- Page 542 and 543: Kristi Lidenskap Kapittel 80 - I en
- Page 544 and 545: Kristi Lidenskap Et knust hjerte Pi
- Page 546 and 547: Kristi Lidenskap høyeste grad påk
- Page 548 and 549: Kristi Lidenskap helbredende berør
- Page 550 and 551: Kristi Lidenskap 542
- Page 554 and 555: Kristi Lidenskap Prestene og rådsh
- Page 556 and 557: Kristi Lidenskap 548
- Page 558 and 559: Kristi Lidenskap Maria hadde ikke h
- Page 560 and 561: Kristi Lidenskap sa: «Vær hilset!
- Page 562 and 563: Kristi Lidenskap Kapittel 83 - På
- Page 564 and 565: Kristi Lidenskap ende i nederlag, m
- Page 566 and 567: Kristi Lidenskap Kapittel 84 - Fra
- Page 568 and 569: Kristi Lidenskap bergprekenen forb
- Page 570 and 571: Kristi Lidenskap Ved sin handlemåt
- Page 572 and 573: Kristi Lidenskap Johannes drog kjen
- Page 574 and 575: Kristi Lidenskap betydningen av det
- Page 576 and 577: Kristi Lidenskap vitnesbyrd til men
- Page 578 and 579: Kristi Lidenskap jordiske og timeli
- Page 580 and 581: Kristi Lidenskap deres hjelpere var
- Page 582 and 583: Kristi Lidenskap I Jesu måte å he
- Page 584 and 585: Kristi Lidenskap utenfor. Her er de
- Page 586 and 587: Kristi Lidenskap 578
- Page 588 and 589: Kristi Lidenskap ny gjentok han de
- Page 590 and 591: Kristi Lidenskap Som de nærmer seg
- Page 593: I Påvente av Slutten
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
himmelens beboere sang med stor fryd og triumf: Du har overvunnet Satan og mørkets<br />
makter; du har oppslukt døden til seier!<br />
Kristus kom herliggjort ut av graven, og de romerske vaktene så ham. Deres blikk var<br />
som fastnaglet til det ansiktet som de nylig hadde hånet og spottet. I den herliggjorte<br />
skikkelsen så de den fangen som de hadde sett i domshallen, og som de hadde flettet en<br />
tornekrone til. Dette var han som uten å gjøre motstand hadde stått foran Pilatus og Herodes<br />
med ryggen opprevet av de grusomme piskeslag. Det var han som var blitt naglet til korset,<br />
som prestene og rådsherrene, fulle av selvtilfredshet hadde ristet på hodet av og sagt:<br />
«Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!” Det var han som var blitt lagt i<br />
Josefs nye grav. På himmelens befaling var denne fangen satt fri. Om det ene fjellet var<br />
stablet oppå det andre over hans grav, kunne de ikke ha hindret ham fra å komme frem.<br />
Skrekkslagne prester og soldater<br />
Ved synet av englene og den herliggjorte frelser falt de romerske vaktsoldatene<br />
bevisstløse til jorden. Da det himmelske følge ble borte for deres blikk, reiste de seg, og så<br />
fort som deres skjelvende ben kunne bære dem, for de av sted mot porten til hagen. De<br />
vaklet av gårde lik berusede personer og skyndte seg inn i byen. Til alle de traff, fortalte de<br />
det de hadde opplevd.<br />
De var på vei til Pilatus, men det de hadde fortalt, var kommet de jødiske myndigheter<br />
for øre. Øversteprestene og rådsherrene sendte bud med beskjed om at de først måtte<br />
komme til dem. Disse soldatene var et merkelig syn. Skjelvende av skrekk og likbleke<br />
fortalte de om <strong>Kristi</strong> oppstandelse. De fortalte alt akkurat slik som de hadde sett det. De<br />
hadde ikke hatt tid til å tenke på eller si noe annet enn sannheten. Med smerte og forferdelse<br />
i stemmen sa de: Det var Guds Sønn som ble korsfestet. Vi hørte at en engel forkynte at han<br />
var himmelens majestet og herlighetens konge!<br />
Prestene ble likbleke. Kaifas forsøkte å si noe. Leppene beveget seg, men det kom ingen<br />
lyd. Soldatene var i ferd med å forlate rådssalen da en stemme stanset dem. Endelig hadde<br />
Kaifas fått igjen talens bruk. Vent, vent! sa han. Ikke fortell noen det dere har sett!En<br />
løgnrapport ble så gitt til soldatene. «Dere skal si at disiplene hans kom om natten og stjal<br />
ham mens dere sov.» Her overlistet prestene seg selv. Hvordan kunne soldatene si at<br />
disiplene hadde stjålet hans legeme mens de sov? Hvordan kunne de i så fall vite det? Og<br />
hvis det kunne bevises at disiplene hadde stjålet <strong>Kristi</strong> legeme, ville da ikke prestene vært de<br />
første til å fordømme dem? Eller hvis vaktmannskapene hadde sovet ved graven, ville så<br />
ikke prestene straks ha anklaget dem for Pilatus?<br />
Soldatene ble skrekkslagne ved tanken på at de skulle utsette seg for å bli anklaget for å<br />
ha sovet på sin post, en forseelse som ble straffet med døden. Skulle de nå vitne falskt for å<br />
bedra folk og dermed sette sitt eget liv i fare? Hadde de ikke stått på sin post hele natten<br />
544