Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
helbredende berøring av den frastøtende spedalske, lå nå foldet på brystet hans. Leppene
som på den sykes inntrengende bønn hadde svart: «Jeg vil, bli ren!» var nå tause.
Mange henvendte seg til øversteprestene og rådsherrene for å få medfølelse og lindring,
men forgjeves. De syntes å være bestemt på å ha den levende Kristus iblant seg igjen. De
gav ikke opp, men bad ivrig om å få treffe ham, og de lot seg ikke avvise. Men de ble jaget
bort fra tempelforgården, og soldater ble plassert ved portene for å holde tilbake de mange
som kom med sine syke og døende og forlangte å komme inn.
De syke som var kommet for å bli helbredet av Jesus, brøt sammen av skuffelse. Gatene
var fulle av sørgende mennesker. De syke holdt på å dø fordi de ikke fikk føle Jesu legende
berøring. Leger ble rådspurt, men forgjeves. Ingen kunne helbrede som han som lå i Josefs
grav. De sykes klagerop gjorde at tusener av mennesker fikk en indre overbevisning om at et
stort lys i verden hadde sloknet. Uten Kristus var verden svart og trist. Mange som hadde
tatt del i ropet: «Korsfest! Korsfest ham!» forstod nå hvilken ulykke som hadde rammet
dem. Nå ville de like ivrig ha ropt: Gi oss Jesus! - om han bare hadde vært i live.
Da folk fikk vite at prestene hadde overgitt Jesus til å bli henrettet, ble det stilt mange
spørsmål i forbindelse med hans død. Enkelthetene ved rettergangen var blitt holdt så
hemmelig som mulig. Men i den tiden da han lå i graven, var hans navn på alles lepper, og
rykter om den fingerte rettshandlingen og om prestenes og rådsherrenes umenneskelighet
ble spredt overalt. Forstandige mennesker henvendte seg til dem og bad om en forklaring på
profetiene om Messias i Det gamle testamente. Da de forsøkte å sette sammen et eller annet
falskneri som svar, ble folk rasende. De kunne ikke forklare profetiene som handlet om
Kristi lidelse og død, og mange av dem som spurte, ble overbevist om at Den Hellige skrift
var blitt oppfylt.
Militærvakt ved graven
Den hevnen som prestene hadde tenkt skulle bli så søt, var alt blitt bitter for dem. De
visste at de stod overfor en hard dom fra folket. De visste at de samme personene som de
hadde påvirket til å vende seg mot Jesus, nå var forferdet over sin egen skammelige
gjerning. Disse prestene hadde innbilt seg selv at Jesus var en bedrager. Men det var
nytteløst. Noen av dem hadde stått ved graven til Lasarus og sett at den døde kom tilbake til
livet. De skalv av frykt for at Kristus selv ville stå opp fra de døde og vise seg for dem igjen.
De hadde hørt ham si at han hadde makt til å legge ned sitt liv og til å ta det igjen. De husket
at han hadde sagt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.”
Judas hadde fortalt om det Jesus hadde sagt til disiplene på den siste reisen til Jerusalem:
«Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de
skriftlærde. De skal dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene, og han skal bli
hånet og pisket og korsfestet. Og den tredje dag skal han oppstå.” 0 Da de hørte dette,
540