Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
anerkjente. Med bange anelser gjorde prestene tjeneste ved alteret. Blottleggelsen av de
hellige mysterier som var forbundet med Det aller helligste, fylte dem med frykt for
kommende ulykker.
Mange var sterkt opptatt av tanker som begivenhetene på Golgata hadde vært årsak til.
Fra korsfestelsen til oppstandelsen var mange søvnløse øyne stadig opptatt med å granske
profetiene. Noen ønsket å forstå den fullstendige betydning av den høytiden de nettopp
feiret, mens andre ville finne beviser for at Jesus ikke var den han gav seg ut for å være.
Atter andre lette med sorg etter beviser for at han var den sanne Messias. Selv om de
gransket med forskjellige motiver, ble alle overbevist om det samme: at profetiene var gått i
oppfyllelse i det som hadde skjedd de siste få dagene, og at den korsfestede var verdens
gjenløser. Mange som den gangen var med ved påskefeiringen, tok aldri siden del i påskens
ritualer. Til og med mange av prestene ble overbevist om Jesu virkelige natur. Deres
gransking av profetiene hadde ikke vært forgjeves, og etter oppstandelsen anerkjente de ham
som Guds Sønn.
Da Nikodemus så at Jesus var blitt hengt på korset, husket han det Jesus hadde sagt til
ham om natten på Oljeberget: «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også
Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.” Denne
sabbaten da Jesus lå i graven, hadde Nikodemus anledning til å tenke etter. Et klarere lys
strålte nå inn i hans sinn, og de ordene Jesus hadde talt til ham, var ikke lenger så
hemmelighetsfulle. Han følte at han hadde gått glipp av mye fordi han ikke hadde sluttet seg
til Jesus mens han levde. Nå tenkte han på ny igjennom det som hadde hendt på Golgata.
Jesu forbønn for sine mordere og hans svar på den døende røverens bønn talte til den lærde
rådsherren.
Igjen så han Jesus i hans sjeleangst. Igjen hørte han det siste ropet: «Det er fullbrakt!»
som lød lik et seiersrop. På ny så han jorden vakle, himmelen formørkes, forhenget som
revnet, fjellet som skalv, og hans tro ble grunnfestet for alltid. Nettopp den begivenheten
som ødela håpet hos disiplene, overbeviste Josef og Nikodemus om Jesu, guddom. En fast
og urokkelig tro gav dem et mot som overvant deres frykt.
Aldri før hadde Kristus tiltrukket seg mengdens oppmerksomhet som nå da han var lagt i
graven. Slik folk var vant til, kom de med sine syke og lidende til tempelforgården og
spurte: Hvem kan fortelle oss noe om Jesus fra Nasaret? Mange hadde kommet langveisfra
for å finne ham som hadde helbredet de syke og oppreist de døde. Fra alle kanter hørtes
ropet: Hvor er Kristus, han som kan helbrede? De som man mente viste tegn på spedalskhet,
ble undersøkt av prestene. Mange fikk høre at mann, kone eller barn ble erklært spedalske
og var nødt til å forlate hjemmets trygghet og sine venners omsorg. De måtte advare
fremmede med klageropet: «Uren! Uren!» Jesu vennlige hender, som aldri avslo en
539