Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
høyeste grad påkrevd. De kunne gjøre det som var umulig for disiplene å gjøre for sin døde
mester, og deres rikdom og innflytelse beskyttet dem i stor utstrekning mot prestene og
rådsherrene.
Varsomt og ærbødig tok de Jesu legeme ned fra korset. Når de betraktet det forslåtte
legemet, lot de medlidenhetens tårer få fritt løp. Josef eide en ny grav som var hogd inn i
fjellet. Den hadde han reservert for seg selv, men den lå nær Golgata, og nå gjorde han den i
stand for Jesus. Etter at de hadde salvet Jesu legeme og svøpt det varsomt inn i et linlaken,
ble han båret til graven. Der rettet de tre disiplene ut de mishandlede lemmene og foldet
hendene hans på brystet.
Kvinnene fra Galilea kom for å se etter at alt var gjort som gjøres kunne for deres kjære
Herres døde legeme. De så også at den tunge steinen ble rullet foran åpningen til graven, og
visste at Jesus var lagt til hvile. Kvinnene var de siste ved korset og de siste ved Jesu grav.
Da tussmørket falt på, stanset Maria Magdalena og den andre Maria enda litt ved sin Herres
hvilested, og gråt i sorg over den skjebne som hadde rammet ham som de elsket. «Deretter
vendte de tilbake .... På sabbaten holdt de seg i ro som loven krevde.”
En uforglemmelig påskesabbat
Dette skulle bli en uforglemmelig sabbat for de sorgfulle disiplene og også for prestene,
rådsherrene, de skriftlærde og folket. Da solen gikk ned om kvelden på beredelsesdagen,
lød basunene som tegn på at sabbaten var begynt. Påsken ble feiret slik den var blitt det
gjennom århundrer, mens han som den pekte frem til, var blitt drept av ugudelige mennesker
og lå nå i Josefs grav.
På sabbaten var tempelforgården full av folk som kom for å tilbe. Øverstepresten som
hadde vært til stede på Golgata, var der også, kledd i sin praktfulle embetsdrakt. Prester med
hvite turbaner var i full aktivitet med å utføre sine plikter. Men noen av dem som var til
stede, kunne ikke slå seg helt til ro da blodet av okser og bukker ble båret frem som offer for
synd. De var ikke klar over at forbildet hadde møtt virkeligheten, og at et ufattelig offer var
blitt brakt for verdens synd. De visste ikke at den rituelle gudstjenesten ikke lenger hadde
noen verdi. Men aldri tidligere hadde de overvært denne handlingen med så motstridende
følelser. Basunene, musikkinstrumentene og sangernes stemmer klang like høyt og klart
som vanlig. Men en følelse av noe ukjent gjennomtrengte alt. Den ene etter den andre
forhørte seg om en merkelig hendelse som hadde funnet sted.
Hittil hadde Det aller helligste vært omhyggelig voktet så ingen skulle trenge seg inn.
Men nå var det åpent så alle kunne se inn. Det tunge forhenget som var laget av rent lin og
vakkert tilvirket med gull, skarlagen og purpur, var flerret fra øverst til nederst. Det stedet
hvor Gud Herren hadde møtt med øverstepresten for å åpenbare sin herlighet, det som hadde
vært Guds hellige audiensrom, lå nå åpent for alles blikk - et sted som Herren ikke lenger
538