Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
et fortvilelsens mørke. Deres tro på Jesus var tilintetgjort. Men aldri hadde de elsket sin
Herre slik som nå. Aldri før hadde de i den grad følt hva han betydde for dem, og hvor mye
de behøvde at han var hos dem.
Selv i døden var Jesu legeme meget dyrebart for disiplene. De lengtet etter å gi ham en
ærefull gravferd, men de visste ikke hvordan de skulle få det til. Den forbrytelsen Jesus var
blitt dømt for, var forræderi mot den romerske stat, og de som ble henrettet for en slik
forbrytelse, ble henvist til en gravplass som var avsatt spesielt for slike brottsmenn.
Johannes var blitt igjen ved korset sammen med kvinnene fra Galilea. De kunne ikke
overlate Jesu legeme til de ufølsomme soldatene og til å bli lagt i en vanærende grav.
Likevel kunne de ikke avverge det. De kunne ikke oppnå noen gunst hos de jødiske
myndigheter, og de hadde ikke noen innflytelse hos Pilatus.
I denne kritiske situasjonen fikk disiplene hjelp av Josef fra Arimatea og Nikodemus.
Begge var medlemmer av Det høye råd og kjente Pilatus. De var velstående og
innflytelsesrike, og de bestemte seg for at Jesus skulle få en ærefull gravferd.
Josef gikk frimodig til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Nå hørte Pilatus for første
gang at Jesus virkelig var død. Han hadde hørt motstridende rykter om det som hadde hendt
i forbindelse med korsfestelsen, men med vilje hadde man unnlatt å informere ham om at
Jesus var død. Pilatus var blitt advart av prestene og rådsherrene mot bedrag fra Kristi
disipler når det gjaldt hans legeme. Da Josef kom med sitt ønske, sendte han derfor bud etter
den offiseren som hadde hatt ansvaret ved korset, og fikk sikker beskjed om at Jesus virkelig
var død. Av ham fikk han også høre om det som hadde funnet sted på Golgata, noe som
bekreftet det Josef hadde fortalt.
Josef fikk sitt ønske oppfylt. Mens Johannes fremdeles var bekymret for hvordan Jesus
skulle bli gravlagt, kom Josef tilbake med Pilatus’ ordre om hans legeme. Og Nikodemus
hadde med seg en kostbar blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund, til å salve ham
med. De mest hedrede i hele Jerusalem kunne ikke blitt vist en større aktelse i døden.
Disiplene ble forbauset over å se at disse rike rådsherrene var like interessert i deres
Herres begravelse som de selv var. Hverken Josef eller Nikodemus hadde åpenlyst tatt imot
Kristus mens han levde. De visste at et slikt skritt ville utelukke dem fra Det høye råd, og de
håpet ved sin innflytelse å kunne beskytte ham under rådsforhandlingene. En stund så det ut
til at dette skulle lykkes, men da de slu prestene skjønte at de to rådsherrene var gunstig
innstilt overfor Kristus, forpurret de deres planer. Mens de var fraværende, ble Jesus dømt
og overgitt til å bli korsfestet. Nå da han var død, la de ikke lenger skjul på sin tilknytning til
ham.
Mens disiplene var redde for åpenlyst å tre frem som Jesu etterfølgere, kom Josef og
Nikodemus frimodig til hjelp. Den hjelpen disse rike og ansette menn kunne gi, var i
537