Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
sinns enn de hadde vært om morgenen. Mange hadde møtt frem av nysgjerrighet, ikke fordi
de hatet Kristus. Likevel hadde de trodd på prestenes anklager og betraktet Kristus som en
forbryter. Under den opphetede stemningen hadde de sluttet seg til pøbelhopen i dens hån
mot Jesus. Men da jorden ble innhyllet i mørke, og de stod der anklaget av sin egen
samvittighet; følte de at de hadde gjort seg skyldig i en stor urett.
Mens dette fryktelige mørket varte, hørtes ingen form for spøk eller spottende latter, og
da det igjen forsvant, begav de seg på hjemveien i alvorsfull taushet. De var overbevist om
at prestenes anklager var falske, og at Jesus ikke var en bedrager. Noen få uker senere, da
Peter talte på pinsefestens dag, var de blant de tusener som vendte om til Kristus.
Prestene får panikk
Men de jødiske lederne var ikke blitt forandret av de begivenheter de hadde vært vitne til.
Deres hat til Kristus var ikke blitt mindre. Mørket som hadde dekket jorden under
korsfestelsen, var ikke tettere enn det som fremdeles omtåket prestene og rådsherrene.
Ved Kristi fødsel hadde stjernen kjent ham og hadde ledet vismennene til krybben hvor
han lå. De himmelske hærskarer hadde kjent ham og hadde sunget hans pris over Betlehems
marker. Sjøen hadde kjent hans røst og etterkommet hans befaling. Sykdom og død hadde
anerkjent hans myndighet og hadde overlatt sitt bytte til ham. Solen hadde kjent ham, og
ved synet av hans dødsangst hadde den skjult sitt lys. Fjellene hadde kjent ham, og
klippestykker var blitt rystet i småbiter ved hans rop. Den livløse natur kjente Kristus og gav
vitnesbyrd om hans guddom. Men Israels prester og rådsherrer kjente ikke Guds Sønn.
Likevel kunne prestene og rådsherrene ikke slå seg til ro. De hadde gjennomført sine
planer om å rydde Jesus av veien, men de hadde ikke den følelsen av seier som de hadde
ventet. Selv i den stunden da de tilsynelatende hadde seiret, var de plaget av tvil om hva
som nå ville skje. De hadde hørt ropet: «Det er fullbrakt!» «Far, i dine hender overgir jeg
min ånd!” De hadde sett hvordan fjellet revnet, og hadde følt det kraftige jordskjelvet, og de
var rastløse og engstelige.
Prestene og rådsherrene hadde vært misunnelige på Jesus for hans innflytelse over folket
mens han levde. De var tilmed misunnelige på ham etter at han var død. De fryktet den døde
Kristus langt mer enn de noen gang hadde fryktet den levende Kristus, og de var redde for at
folkets oppmerksomhet enda mer skulle bli rettet mot begivenheter i forbindelse med
korsfestelsen. De fryktet for følgene av det som var gjort den dagen. For all del ville de ikke
at hans legeme skulle bli værende på korset på sabbatsdagen. Nå nærmet sabbaten seg, og
det ville krenke dens hellighet å ha de døde hengende på korset. Jødenes ledere brukte dette
som påskudd og bad Pilatus om at ofrenes død måtte bli fremskyndet, og at de måtte bli
fjernet før solen gikk ned.
535