Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Mørkets makter og myndigheter var samlet omkring korset og sendte en djevelsk skygge
av vantro inn i menneskenes sinn. Da Herren skapte disse vesener til å stå for hans trone, var
de skjønne og herlige. Deres prakt og hellighet var i samsvar med deres opphøyde rang. De
var utrustet med Guds visdom og kledd i himmelens rustning. De var Herrens tjenere. Men
hvem kunne i disse falne engler gjenkjenne strålende serafer som en gang hadde gjort
tjeneste i de himmelske sfærer?
Satans hjelpere forente seg med onde mennesker for å få folk til å tro at Kristus var den
største av alle syndere, og få dem til å hate og avsky ham. De som hånte Kristus da han hang
på korset, var fylt av samme ånd som den første store opprører hadde. Han fylte dem med
nedrige og motbydelige talemåter og inspirerte dem til å håne. Men med alt dette oppnådde
han ingenting.
Om det hos Kristus hadde vært en eneste synd, om han på et eneste punkt hadde gitt etter
for Satan for å unngå den forferdelige lidelsen, ville Guds og menneskenes fiende ha
triumfert. Kristus bøyde hodet og døde, men han holdt fast ved sin tro og sin lojalitet mot
Gud. «Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: «Seieren og kraften og riket tilhører fra
nå av vår Gud, og hans Salvede har herredømmet. For våre brødres anklager er styrtet, han
som anklaget dem for vår Gud dag og natt.»“
Satan så at hans bedrag var avslørt. Hans herskermetoder ble blottlagt for de syndfrie
engler og for det himmelske univers. Han hadde vist seg å være en morder. Ved å utgyte
Guds Sønns blod hadde han definitivt avskåret seg fra all sympati hos de himmelske
vesener. Fra nå av var hans virksomhet begrenset. Hvordan han enn opptrådte, kunne han
ikke lenger se frem til at englene kom fra de himmelske sfærer, og overfor dem anklage
Kristi brødre for å ha klær som var svarte av synd og urenhet. Den siste sympatiens lenke
mellom Satan og den himmelske verden var brutt.
Menneskets rolle i striden
Satan ble likevel ikke tilintetgjort den gangen. Selv da forstod ikke englene alt som var
involvert i den store striden. Det skulle klarlegges helt og fullt hva som egentlig stod på
spill. Av hensyn til menneskene måtte Satan derfor fortsette å eksistere. Så vel mennesker
som engler måtte se kontrasten mellom lysets og mørkets fyrste. De måtte selv velge hvem
de ville tjene. I begynnelsen av den store konflikten hadde Satan erklært at det var umulig å
holde Guds lov, at rettferdighet ikke kunne forenes med barmhjertighet, og at det ville være
umulig for en synder å få tilgivelse hvis han overtrådte Guds lov. Satan hevdet at enhver
synd måtte ha sin straff, og hvis Gud skulle ettergi straffen for synd, ville han ikke være en
sann og rettferdig Gud.
Satan jublet når mennesker brøt Guds lov og trosset hans vilje. Han påstod at det var
bevist at loven ikke kunne etterleves. Mennesket kunne ikke få tilgivelse. Fordi han selv var
530