Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
overgir jeg min ånd!» Korset var omgitt av et lysskjær, og Jesu ansikt strålte med en
herlighet lik solen. Så bøyde han hodet mot brystet og døde. Midt i det fryktelige mørket, og
tilsynelatende forlatt av Gud, hadde Kristus tømt den menneskelige smertes beger til siste
dråpe. I disse forferdelige timene hadde han satt sin lit til de vitnesbyrd han inntil da hadde
fått om at hans Far hadde godtatt ham. Han kjente sin Fars karakter, og han var klar over
hans rettferdighet, barmhjertighet og store kjærlighet. Ved tro hvilte han i ham som han
alltid med glede hadde vært lydig mot. Da han i underkastelse overgav seg til Gud, forsvant
følelsen av at han hadde mistet sin Fars velbehag. Kristus seiret ved tro.
Aldri før hadde verden vært vitne til noe lignende. Lamslått og i åndeløs spenning stod
folkemengden og stirret på ham. Igjen senket mørket seg over jorden, og det hørtes en dump
rumling som minnet om en kraftig torden. Så kom det et voldsomt jordskjelv. Folk ble
kastet omkring hverandre i den villeste redsel og forvirring. I fjellene omkring ble
steinblokker revet løs og ramlet med bulder og brak ned på slettene. Graver åpnet seg, og de
døde ble kastet ut. Det var som om skaperverket ble splintret til atomer. Prester, rådsherrer,
bødler og resten av folket lå på jorden, målløse av redsel.
Da Kristus ropte: «Det er fullbrakt!» var prester i ferd med å gjøre tjeneste i templet. Det
var tiden for kveldsofferet. Lammet, som var et symbol på Kristus, var ført frem for å
slaktes. Kledd i sin betydningsfulle og vakre embetsdrakt stod øverstepresten med kniven
løftet likesom Abraham da han skulle ofre sin sønn. Folket så på med spent oppmerksomhet.
Men så rister og skjelver jorden, for Herren selv er nær. Med en spjærende lyd blir det indre
forhenget i templet av en usynlig hånd revet i to fra øverst til nederst. Det stedet som en
gang var fylt av Guds nærvær, ligger nå åpent for mengdens blikk. På dette stedet hadde den
hellige sjekina dvelt.
Her hadde Gud åpenbart sin herlighet over soningsstedet. Ingen andre enn øverstepresten
hadde noen gang løftet det forhenget som skilte dette rommet fra den øvrige del av templet.
En gang om året hadde han gått inn der for å gjøre soning for folkets synder. Men nå revner
dette forhenget i to. Det aller helligste i den jordiske helligdom er ikke lenger hellig. Alt er
redsel og kaos. Presten skal til å slakte offerdyret, men kniven faller ut av den kraftløse
hånden, og lammet kommer seg unna. Forbildet har møtt virkeligheten i Guds Sønns død.
Det store offer er brakt. Veien til Det aller helligste er blitt åpnet. En ny og levende vei er
gjort ferdig for alle. Nå behøver syndige, nedtrykte mennesker ikke lenger vente på at
øverstepresten skal komme. Fra nå av skulle Kristus gjøre tjeneste som prest og talsmann i
himlenes himmel.
Det var som om en levende røst hadde sagt til dem som var til stede i templet: Nå er det
slutt på alle slaktoffer og ofringer for synd. Guds Sønn er kommet, som han har sagt i sitt
ord: «Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.»
526