Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
knuste Guds Sønns hjerte, var følelsen av synd, den synden som førte Guds vrede over ham
fordi han var menneskenes stedfortreder.
Med undring og forbauselse var englene vitne til Kristi fortvilte sjeleangst. Himmelens
hærskarer dekket ansiktene for det skrekkelige syn. Den livløse naturen gav uttrykk for
medfølelse med sin forhånte og døende opphavsmann. Solen nektet å se på den fryktelige
scenen. Strålene opplyste jorden i full klarhet midt på dagen, da det plutselig så ut som om
den hadde sloknet. Korset ble innhyllet i tett mørke som en svart sørgedrakt. «Fra den sjette
time hvilte et mørke over hele landet, helt til den niende time.» Det var ingen
solformørkelse eller noen annen naturlig årsak til dette mørket som var så tett som en
midnatt uten måne eller stjerner. Det var et mirakuløst vitnesbyrd som Gud gav for å
stadfeste og styrke troen hos kommende slekter.
Gud skjulte sitt nærvær i dette tette mørket. Han gjør mørket til sin bolig og skjuler sin
herlighet for menneskers øyne. Gud og hans hellige engler var ved siden av korset. Faderen
var hos sin Sønn, men han åpenbarte seg ikke for ham. Hvis hans herlighet hadde strålt ut
fra skyen, ville hver eneste menneskelig tilskuer blitt utslettet. I denne fryktelige stunden
måtte Kristus ikke bli trøstet ved Faderens nærvær. «Alene tråkket jeg i vinpressen, av
folkene var ingen med meg.” 0
I det tette mørket tilslørte Gud sin Sønns siste menneskelige sjelekval. Alle som så
Kristus under hans lidelser, var blitt overbevist om hans guddommelighet. Mennesker som
en gang hadde sett dette ansiktet, glemte det aldri. Likesom Kains ansikt uttrykte den skyld
som lå på ham som drapsmann, åpenbarte Kristi ansikt uskyld, sinnsro og godhet Guds
eget bilde. Men hans anklagere brydde seg ikke om dette himmelske stempel. Gjennom
lange, kval fulle timer hadde folkemengden stirret på ham og spottet. Nå ble han i
barmhjertighet skjult i Guds kappe.
Det var som om det hvilte dødsstillhet over Golgata. En navnløs redsel grep
menneskemengden som var samlet omkring korset. Forbannelser og hånsord forstummet
midt i halvferdige setninger. Menn, kvinner og barn falt nesegrus til jorden. Fra skyen brøt
det nå og da frem skarpe lynglimt som opplyste korset og den korsfestede frelser. Prester og
rådsherrer, skriftlærde og bødler så vel som pøbelhopen tenkte alle at nå var gjengjeldelsens
time kommet. Etter en stund var det noen som hvisket at nå ville Jesus komme ned fra
korset. Noen forsøkte å famle seg tilbake til byen, mens de slo seg for brystet og jamret av
frykt.
Ved den niende time forsvant mørket fra folkemengden, mens det fremdeles omhyllet
Kristus. Det var et symbol på den sjelekval og redsel som lå så tungt på ham. Ikke noe øye
kunne se gjennom det mørket som omgav korset, og ingen kunne trenge gjennom det enda
dypere mørke som innhyllet Kristi lidende sjel. Det var som om de heftige lynglimt ble
524