Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
til hans omsorg. Slik skaffet han henne det hun mest av alt behøvde - den ømme omhu av en
som elsket henne fordi han elsket Jesus. Ved at Johannes tok henne i sin varetekt, ble han
rikt velsignet. Hun minnet ham stadig om hans kjære Herre.
Det fullkomne eksempel på Kristi kjærlighet som sønn skinner med ufordunklet glans
gjennom tidsaldrenes tåke. I nesten tretti år hadde han ved sitt daglige strev hjulpet til med å
bære hjemmets byrder. Og nå, endog i sin siste sjelekval, hadde han tanke for sin sørgende
mor som var enke. Den samme holdning vil vise seg hos enhver Herrens disippel. De som
følger Jesus, vil regne det som en del av sin gudsdyrkelse å hedre sine foreldre og sørge for
dem. Fra det hjerte hvor Kristi kjærlighet blir næret, vil far og mor aldri komme til å mangle
omsorg og sympati.
Hva Jesus led
Nå var herlighetens Herre i ferd med å dø som en løsesum for menneskeslekten. Idet
Kristus gav sitt liv, ble han ikke holdt oppe av seiersglede. Alt var det dypeste mørke. Det
var ikke frykten for døden som tynget ham. Det var ikke korsets smerte og vanære som var
årsak til hans ubeskrivelige sjeleangst. Kristus var den fremste blant dem som lider. Men
hans lidelse skyldtes en følsomhet for syndens ondskap. Han visste at når menneskene
vendte seg til det onde, ble de blinde for dets avskyelighet. Kristus så hvor fast synden
hadde fått tak i menneskehjertet, og hvor få som ville rive seg løs fra dens makt. Han visste
at uten Guds hjelp måtte menneskeheten omkomme. Han så store skarer av mennesker som
gikk fortapt, mens rikelig hjelp var innenfor rekkevidde.
All vår synd ble lagt på Kristus som vår stedfortreder og borgsmann. Han ble regnet som
overtreder for at han skulle kjøpe oss fri fra lovens fordømmelse. Skylden som hvilte på
enhver av Adams etterkommere, lå som en byrde på ham. Guds vrede over synd og den
fryktelige tilkjennegivelsen av hans mishag på grunn av synd og ondskap, fylte hans Sønns
sjel med forferdelse.
Hele sitt liv hadde Kristus overfor en fallen verden kunngjort det gode budskap om
Faderens barmhjertighet og tilgivende kjærlighet. Han hadde forkynt frelse for selv den
største av alle syndere. Men nå, når han bærer den fryktelige byrden av skyld, kan han ikke
se Faderens tilgivende ansikt. At Guds ansikt ble skjult for Jesus i denne tyngste
sjeleangstens stund, fylte ham med en sorg som mennesker aldri fullt ut kan fatte. Så stor
var denne angsten at han knapt merket den fysiske smerten.
Satan pinte Jesus med sine intense fristelser. Jesus kunne ikke se gjennom gravens porter.
Han hadde ikke noe håp om at han skulle komme frem fra graven som seierherre, eller at
Faderen hadde godkjent hans offer. Han fryktet for at synden var så utålelig for Gud at
atskillelsen skulle vare evig. Kristus følte den angst som synderen vil føle når nåden ikke
lenger er tilgjengelig for den skyldige menneskehet. Det som gjorde kalken så bitter og som
523