Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Menneskene kan øve makt over hans menneskelige legeme: Med en tornekrone kan de
gjennombore de hellige tinninger. De kan rive klærne av ham og krangle om hvordan de
skal fordeles. Men de kan ikke ta fra ham hans makt til å tilgi synd. I dødsøyeblikket bærer
han vitnesbyrd om sin egen guddom og om Faderens herlighet. Hans øre er ikke tunghørt så
det ikke kan høre. Heller ikke er hans arm for kort så den ikke kan frelse. Det er hans
kongelige rett å frelse til det ytterste alle som kommer til Gud ved ham.
Jeg sier deg i dag: Du skal være med meg i Paradis. Kristus lovte ikke røveren at han
skulle være med ham i Paradis samme dag. Han gikk ikke selv til Paradis den dagen. Han
sov i graven, og om morgenen den dagen han stod opp, sa han: «Jeg er ennå ikke faret opp
til Faderen.” Men den dagen da korsfestelsen fant sted, en dag med tilsynelatende nederlag
og mørke, ble løftet gitt. «I dag», mens Jesus henger døende på korset som en forbryter,
forsikrer han den stakkars synderen: «Du skal være med meg i Paradis.»
Røverne ble korsfestet sammen med ham, «en på høyre og en på venstre side». Prestene
og rådsherrene sørget for at det ble gjort slik. Kristi plass mellom røverne skulle antyde at
han var den største forbryteren av de tre. Slik ble skriftordet oppfylt: Han «ble regnet blant
overtredere».9 Men prestene skjønte ikke den fullstendige betydning av sin handling.
Likesom Jesus ble korsfestet midt mellom røverne, ble hans kors satt midt i en verden som
lå i synd. De tilgivelsens ord som ble talt til den angrende røveren, tente et lys som vil
skinne til jordens ytterste grenser.
Med forbauselse var englene vitne til Jesu grenseløse kjærlighet. Han som led den mest
intense smerte både til kropp og sinn, tenkte bare på andre og oppmuntret den angrende
synderen til å tro. I sin fornedrelse hadde han som profet talt til Jerusalems døtre. Som prest
og talsmann hadde han inntrengende bedt Faderen om å tilgi hans mordere, og som en
kjærlig frelser hadde han tilgitt den angerfulle røveren.
Jesu mor
Da Jesus så ut over mengden som stod omkring, var det en person som særlig fanget hans
oppmerksomhet. Ved foten av korset stod hans mor, støttet av disippelen Johannes. Hun
kunne ikke holde ut å være borte fra sin sønn. Johannes, som visste at det ikke kunne vare
lenge, hadde hjulpet henne bort til korset igjen. I dødens stund husket Jesus på sin mor. Han
så inn i hennes ansikt som var forgremmet av sorg. Deretter så han på Johannes, mens han
sa til henne: «Kvinne, det er din sønn.» Og til Johannes sa han: «Det er din mor.» Johannes
forstod Kristi ord og etterkom hans ønske. Han tok straks Maria inn i sitt hjem, og fra den
stund drog han omsorg for henne.
Hvilken medfølende og kjærlig frelser! Midt under all sin fysiske smerte og sjelekval
hadde han omtanke for sin mor. Han hadde ingen penger så han på den måten kunne sørge
for at hun fikk det godt. Men han hadde en stor plass i Johannes’ hjerte, og overlot sin mor
522