Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
De dødsdømte røverne har ikke lenger noe å frykte fra mennesker. Men hos den ene
trenger den overbevisning seg inn at det er en Gud å frykte, og en fremtid som får ham til å
skjelve. Og nå, syndig som han er tvers igjennom, er hans livshistorie i ferd med å ta slutt.
«For oss er dommen rettferdig,» stønner han, «vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han
har ikke gjort noe galt.»
Det er ikke lenger noen tvil, ingen spørsmål og ingen bebreidelser. Da røveren ble dømt
for sin forbrytelse, var han fortvilt. Alt virket så håpløst. Men nå dukker det frem merkelige
og milde tanker. Han minnes alt det han har hørt om Jesus, hvordan han har helbredet syke
og tilgitt syndere. Han har hørt hva de som trodde på Jesus, hadde å fortelle, de som nå
fulgte ham gråtende. Han har sett og lest innskriften over Jesu hode. Han har hørt hvordan
de som gikk forbi, gjentok ordene, noen med sørgende, skjelvende lepper, andre spøkefullt
og spottende.
Den Hellige Ånd opplyser hans sinn, og litt etter litt føyes kjeden av beviser sammen. I
Jesus, som henger mishandlet og hånet på korset, ser han Guds lam som tar bort verdens
synd. I stemmen til denne hjelpeløse, døende mannen er det en blanding av håp og engstelse
idet han overlater seg til en døende frelser og roper: «Jesus, husk på meg når du kommer i
ditt rike.»
Fort kom svaret. Mildt lyder stemmen, og ordene er fulle av kjærlighet, medfølelse og
kraft: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» Gjennom lange og
kvalfulle timer har spott og hån lydt i Jesu ører. Mens han henger på korset, når lyden av
hån og forbannelser fremdeles opp til ham. Med lengsel har han lyttet etter et eller annet
uttrykk for tro fra sine disipler. Han har bare hørt de sørgmodige ordene: Vi «håpet at det
var han som skulle utfri Israel». Hvor gledelig var så ikke dette uttrykk for tro og kjærlighet
som lød fra den døende røver! Mens jødenes ledere fornekter Jesus, og endog disiplene er i
tvil om hans guddom, blir han kalt Herre av en stakkars røver som står på evighetens terskel.
Mange stod klar til å kalle ham Herre når han utførte mirakler og etter at han var stått opp
fra de døde. Men det var ingen andre enn den angrende røveren som ble frelst i den ellevte
time, som anerkjente ham da han hang døende på korset.
De som stod omkring, oppfanget ordene da røveren kalte Jesus for Herre. Tonefallet i den
angrende mannens stemme fanget deres oppmerksomhet. De som ved foten av korset hadde
kranglet om Jesu klær og kastet lodd om kappen hans, stanset for å lytte. De hissige
stemmene tystnet. De holdt pusten mens de så opp på Jesus og ventet på svaret fra ham som
holdt på å dø. Da Jesus uttalte de løfterike ordene, ble den mørke skyen som syntes å
innhylle korset, gjennomtrengt av et klart og levende lys. Den angrende røveren fikk
oppleve den fullkomne freden som er en følge av å bli tatt imot av Gud. Kristus ble
herliggjort i sin fornedrelse. Han som i alle andres øyne så ut til å være overvunnet, var
seierherren. Han var blitt anerkjent som syndebæreren.
521