Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
korset, så skal vi tro på ham.» Han kunne ha steget ned fra korset. Men det er fordi Kristus
ikke ville frelse seg selv, at synderen har håp om tilgivelse og Guds velbehag.
Når de som gav seg ut for å være fortolkere av det profetiske ord, spottet Jesus, gjentok
de nettopp de ordene som inspirasjonen hadde forutsagt at de ville uttale ved denne
anledning. Men i sin blindhet innså de ikke at de oppfylte profetien. Noen av lederne hadde
hånlig uttalt: «Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. For
han. sa at han var Guds Sønn.»
Lite tenkte de på at deres vitnesbyrd ville komme til å lyde ned gjennom alle tider. Men
selv om disse ordene ble uttalt som en hån, førte de til at folk gransket de hellige skrifter
som aldri før. Kloke mennesker lyttet, gransket, grunnet og bad. Det var noen som aldri unte
seg ro før de ved å sammenligne skriftord med skriftord skjønte meningen med Kristi
misjon. Aldri tidligere hadde det vært en slik allmenn kunnskap om Jesus som da han hang
på korset. Sannhetens lys skinte inn i hjertene hos mange som var vitne til korsfestelsen, og
som hørte Kristi ord.
Røveren på korset
I sin sjelekval på korset opplevde Jesus et eneste trøstens lysglimt. Det var den angerfulle
røverens bønn. Begge mennene som ble korsfestet sammen med Jesus, hadde i begynnelsen
overhøvlet ham, og den ene ble under sine lidelser bare mer desperat og utfordrende. Men
ikke så med kameraten hans. Denne mannen var ikke en forherdet forbryter. Han hadde
kommet på gale veier på grunn av dårlig selskap. Likevel var han mindre skyldig enn mange
av dem som stod ved siden av korset og hånte Jesus. Han hadde sett og hørt Jesus og var
blitt overbevist gjennom hans undervisning. Men prestene og rådsherrene hadde fått ham
bort fra Jesus. I forsøket på å kvele sin overbevisning kastet han seg dypere og dypere ut i
synd til han ble arrestert, forhørt og dømt til å bli korsfestet.
I domshallen og på veien til Golgata hadde han vært sammen med Jesus. Han hadde hørt
at Pilatus erklærte: «Jeg finner ingen skyld hos ham.” Han hadde lagt merke til hans
guddommelige holdning, og hvordan han tilgav dem som pinte og plaget ham.
Fra korset ser han de mange høye geistlige som med forakt rekker tunge mot Jesus og
gjør ham til latter. Han ser hvordan de rister på hodet. Han hører de spottende uttalelser som
blir gjentatt av hans medskyldige kamerat: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»
Blant dem som går forbi, hører han mange som forsvarer Jesus. Han hører at de gjentar det
han har sagt, og at de forteller om hans velgjerninger. Igjen blir han overbevist om at dette
virkelig er Kristus. Henvendt til sin medskyldige kamerat sier han: «Frykter du ikke Gud,
enda du har samme dom over deg?»
520