Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
I den mengden som fulgte Jesus til Golgata, var det mange som også hadde fulgt ham
med frydefulle hosianna-rop og svingt palmegrener da han i triumf red inn i Jerusalem. Men
en hel del av dem som da hyllet ham fordi det var populært å gjøre det, bidrog nå til å
forsterke ropet: «Korsfest! Korsfest ham!»
Da Jesus red inn i Jerusalem, hadde disiplenes forhåpninger nådd sitt høydepunkt. De
hadde trengt seg tett inn til Mesteren og følt at det var en stor ære å være knyttet til ham. Nå
i hans fornedrelse fulgte de ham på avstand. De var fylt av sorg og var nedbøyd av skuffede
forhåpninger. Hvor nøye ble ikke Jesu ord oppfylt: «I natt kommer dere alle til å vende dere
bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.”
Jesus blir korsfestet
Da de kom til retterstedet, ble fangene festet til torturredskapet. De to røverne prøvde å
vri seg ut av hendene på dem som naglet dem til korset. Men Jesus gjorde ingen motstand.
Støttet av den elskede disippel Johannes hadde Jesu mor fulgt etter sin sønn til Golgata. Hun
hadde sett ham segne under vekten av korset og hadde lengtet etter å støtte det skamslåtte
hodet og vaske den pannen som en gang hadde hvilt mot brystet hennes. Men hun ble nektet
dette privilegium. I likhet med disiplene hadde hun fremdeles det håp at Jesus ville åpenbare
sin makt og gjøre seg fri fra sine fiender. Så sank hennes mot igjen når hun kom til å tenke
på hvordan han hadde forutsagt nettopp de hendelser som da fant sted.
Da røverne ble naglet til korset, så hun på dem med pinefull uvisshet. Ville han som
hadde gitt livet tilbake til de døde, tillate at han selv ble korsfestet? Ville Guds Sønn finne
seg i å bli drept på en så grufull måte? Måtte hun oppgi sin tro på at Jesus var Messias?
Måtte hun være vitne til hans skam og sorg uten engang å få anledning til å hjelpe ham i
hans nød? Hun så at hendene hans ble strakt ut på korset. Hammeren og naglene ble hentet.
Da naglene ble drevet inn i de ømme musklene, førte disiplene Jesu mor bort fra den
grufulle scenen i nesten bevisstløs tilstand. Selv var de fullstendig knust av sorg.
Fra Jesus lød det ikke en eneste klage. Ansiktet var fortsatt rolig og klart, men det var
store dråper av svette på pannen. Ingen medfølende hånd fikk tørke bort dødens dugg fra
ansiktet, og det var ingen som uttrykte medfølelse og forsikring om uforanderlig troskap til
styrke for ham i hans menneskelighet. Mens soldatene utførte sin fryktelige gjerning, bad
Jesus for sine fiender: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Tankene hans gikk fra det han selv måtte lide, til den synd hans forfølgere pådrog seg, og
den fryktelige gjengjeldelse de ville møte. Ingen forbannelser ble nedkalt over soldatene
som behandlet ham så brutalt. Ingen hevn ble uttalt over prestene og rådsherrene som
hoverte over at deres planer hadde lykkes. Kristus syntes inderlig synd på dem i deres
uvitenhet og skyld. Han hvisket bare en bønn om at de måtte bli tilgitt, «for de vet ikke hva
de gjør».
517