Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap og dermed hindre ham fra å kunne feire påske. Ikke en eneste av de mange som fulgte med, ville nedlate seg til å bære korset. Men nå var det en fremmed ute fra landet som møtte folkemengden. Han hette Simon og var fra Kyrene. Han hørte folkets spott og høyrøstede snakk. Igjen og igjen hørte han disse ordene uttalt med forakt: Av veien for jødenes konge! Han stanset og så med forferdelse på det som skjedde. Da han gav uttrykk for sin medfølelse, grep de ham og la korset på skuldrene hans. Simon hadde hørt om Jesus. Sønnene hans trodde på ham, men selv var han ikke en disippel. At Simon bar korset til Golgata, var en velsignelse for ham. Etter den tiden var han alltid takknemlig for denne forsynets styrelse. Det førte til at han selv valgte å ta på seg Kristi kors, og alltid senere bar han denne byrden med glede. «Gråt ikke over meg» Mange kvinner er med i skaren som følger den uskyldige mannen til hans grusomme død. Deres oppmerksomhet er festet på Jesus. Noen av dem har sett ham før. Noen har båret sine syke og lidende til ham. Noen er selv blitt helbredet, og det blir fortalt hva de har opplevd. De undrer seg over mengdens hat mot ham som de selv føler en så dyp hengivenhet for, og som de sørger så dypt over. Uten å ta hensyn til den rasende folkemengden eller til prestenes og rådsherrenes sinte utbrudd, gir disse kvinnene uttrykk for sin medfølelse. Når Jesus segner under korset, bryter de ut i gråt og klage. Dette var det eneste som fanget Kristi oppmerksomhet. På tross av sine lidelser mens han bar verdens synd, var han ikke likegyldig når noen gav uttrykk for sorg. Han så på disse kvinnene med øm medlidenhet. De var ikke blant dem som trodde på ham. Han visste at de ikke klaget over hans skjebne fordi han var sendt fra Gud. Men de var grepet av menneskelig medynk. Han avviste ikke deres sympati. Den vakte bare en dypere medfølelse med dem. «Jerusalems døtre!» sa han. «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.» Fra det som nå skjedde omkring ham, så han fremover til tiden for Jerusalems ødeleggelse. Under det fryktelige som da skulle hende, ville de som nå gråt over ham, omkomme sammen med sine barn. Fra Jerusalems fall gikk Jesu tanker mot en større dom. I ødeleggelsen av den ubotferdige byen så han et symbol på den endelige ødeleggelsen som skal komme over verden. Han sa: «Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?» Med det grønne treet fremstilte Jesus seg selv, den uskyldige gjenløser. Gud tillot at hans vrede mot overtredelse rammet hans egen Sønn. Jesus måtte bli korsfestet for menneskenes synder. Hvilken lidelse må da den synder tåle som fortsetter i synd? Alle de ubotferdige og vantro vil erfare en sorg og elendighet som ikke kan uttrykkes i ord. 516
Kristi Lidenskap I den mengden som fulgte Jesus til Golgata, var det mange som også hadde fulgt ham med frydefulle hosianna-rop og svingt palmegrener da han i triumf red inn i Jerusalem. Men en hel del av dem som da hyllet ham fordi det var populært å gjøre det, bidrog nå til å forsterke ropet: «Korsfest! Korsfest ham!» Da Jesus red inn i Jerusalem, hadde disiplenes forhåpninger nådd sitt høydepunkt. De hadde trengt seg tett inn til Mesteren og følt at det var en stor ære å være knyttet til ham. Nå i hans fornedrelse fulgte de ham på avstand. De var fylt av sorg og var nedbøyd av skuffede forhåpninger. Hvor nøye ble ikke Jesu ord oppfylt: «I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.” Jesus blir korsfestet Da de kom til retterstedet, ble fangene festet til torturredskapet. De to røverne prøvde å vri seg ut av hendene på dem som naglet dem til korset. Men Jesus gjorde ingen motstand. Støttet av den elskede disippel Johannes hadde Jesu mor fulgt etter sin sønn til Golgata. Hun hadde sett ham segne under vekten av korset og hadde lengtet etter å støtte det skamslåtte hodet og vaske den pannen som en gang hadde hvilt mot brystet hennes. Men hun ble nektet dette privilegium. I likhet med disiplene hadde hun fremdeles det håp at Jesus ville åpenbare sin makt og gjøre seg fri fra sine fiender. Så sank hennes mot igjen når hun kom til å tenke på hvordan han hadde forutsagt nettopp de hendelser som da fant sted. Da røverne ble naglet til korset, så hun på dem med pinefull uvisshet. Ville han som hadde gitt livet tilbake til de døde, tillate at han selv ble korsfestet? Ville Guds Sønn finne seg i å bli drept på en så grufull måte? Måtte hun oppgi sin tro på at Jesus var Messias? Måtte hun være vitne til hans skam og sorg uten engang å få anledning til å hjelpe ham i hans nød? Hun så at hendene hans ble strakt ut på korset. Hammeren og naglene ble hentet. Da naglene ble drevet inn i de ømme musklene, førte disiplene Jesu mor bort fra den grufulle scenen i nesten bevisstløs tilstand. Selv var de fullstendig knust av sorg. Fra Jesus lød det ikke en eneste klage. Ansiktet var fortsatt rolig og klart, men det var store dråper av svette på pannen. Ingen medfølende hånd fikk tørke bort dødens dugg fra ansiktet, og det var ingen som uttrykte medfølelse og forsikring om uforanderlig troskap til styrke for ham i hans menneskelighet. Mens soldatene utførte sin fryktelige gjerning, bad Jesus for sine fiender: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Tankene hans gikk fra det han selv måtte lide, til den synd hans forfølgere pådrog seg, og den fryktelige gjengjeldelse de ville møte. Ingen forbannelser ble nedkalt over soldatene som behandlet ham så brutalt. Ingen hevn ble uttalt over prestene og rådsherrene som hoverte over at deres planer hadde lykkes. Kristus syntes inderlig synd på dem i deres uvitenhet og skyld. Han hvisket bare en bønn om at de måtte bli tilgitt, «for de vet ikke hva de gjør». 517
- Page 474 and 475: Kristi Lidenskap Hva Den Hellige Å
- Page 476 and 477: Kristi Lidenskap Ånd, men det er t
- Page 478 and 479: Kristi Lidenskap fremstilt som et v
- Page 480 and 481: Kristi Lidenskap Det store ønske s
- Page 482 and 483: Kristi Lidenskap gitt sin menighet
- Page 484 and 485: Kristi Lidenskap Den første bønne
- Page 486 and 487: Kristi Lidenskap time? Våk og be o
- Page 488 and 489: Kristi Lidenskap hadde bedt tre gan
- Page 490 and 491: Kristi Lidenskap soldatene holdt ha
- Page 492 and 493: Kristi Lidenskap Kristus leste pres
- Page 494 and 495: Kristi Lidenskap Aller først mått
- Page 496 and 497: Kristi Lidenskap «Er du Messias?»
- Page 498 and 499: Kristi Lidenskap Da Kaifas rev klæ
- Page 500 and 501: Kristi Lidenskap unaturlig. Hans ha
- Page 502 and 503: Kristi Lidenskap Om deres argumente
- Page 504 and 505: Kristi Lidenskap Judas var høyt ak
- Page 506 and 507: Kristi Lidenskap bort fra de viktig
- Page 508 and 509: Kristi Lidenskap Judas ropte igjen:
- Page 510 and 511: Kristi Lidenskap som viste deres ir
- Page 512 and 513: Kristi Lidenskap Jesus svarte ikke
- Page 514 and 515: Kristi Lidenskap fra smerte og ydmy
- Page 516 and 517: Kristi Lidenskap til Herodes, lands
- Page 518 and 519: Kristi Lidenskap «Vær hilset, du
- Page 520 and 521: Kristi Lidenskap Igjen gikk han inn
- Page 522 and 523: Kristi Lidenskap blod komme over os
- Page 526 and 527: Kristi Lidenskap Hadde de visst at
- Page 528 and 529: Kristi Lidenskap korset, så skal v
- Page 530 and 531: Kristi Lidenskap Menneskene kan øv
- Page 532 and 533: Kristi Lidenskap knuste Guds Sønns
- Page 534 and 535: Kristi Lidenskap overgir jeg min å
- Page 536 and 537: Kristi Lidenskap Kapittel 79 - Kors
- Page 538 and 539: Kristi Lidenskap Mørkets makter og
- Page 540 and 541: Kristi Lidenskap Et annet bedrag sk
- Page 542 and 543: Kristi Lidenskap Kapittel 80 - I en
- Page 544 and 545: Kristi Lidenskap Et knust hjerte Pi
- Page 546 and 547: Kristi Lidenskap høyeste grad påk
- Page 548 and 549: Kristi Lidenskap helbredende berør
- Page 550 and 551: Kristi Lidenskap 542
- Page 552 and 553: Kristi Lidenskap himmelens beboere
- Page 554 and 555: Kristi Lidenskap Prestene og rådsh
- Page 556 and 557: Kristi Lidenskap 548
- Page 558 and 559: Kristi Lidenskap Maria hadde ikke h
- Page 560 and 561: Kristi Lidenskap sa: «Vær hilset!
- Page 562 and 563: Kristi Lidenskap Kapittel 83 - På
- Page 564 and 565: Kristi Lidenskap ende i nederlag, m
- Page 566 and 567: Kristi Lidenskap Kapittel 84 - Fra
- Page 568 and 569: Kristi Lidenskap bergprekenen forb
- Page 570 and 571: Kristi Lidenskap Ved sin handlemåt
- Page 572 and 573: Kristi Lidenskap Johannes drog kjen
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
og dermed hindre ham fra å kunne feire påske. Ikke en eneste av de mange som fulgte med,<br />
ville nedlate seg til å bære korset.<br />
Men nå var det en fremmed ute fra landet som møtte folkemengden. Han hette Simon og<br />
var fra Kyrene. Han hørte folkets spott og høyrøstede snakk. Igjen og igjen hørte han disse<br />
ordene uttalt med forakt: Av veien for jødenes konge! Han stanset og så med forferdelse på<br />
det som skjedde. Da han gav uttrykk for sin medfølelse, grep de ham og la korset på<br />
skuldrene hans.<br />
Simon hadde hørt om Jesus. Sønnene hans trodde på ham, men selv var han ikke en<br />
disippel. At Simon bar korset til Golgata, var en velsignelse for ham. Etter den tiden var han<br />
alltid takknemlig for denne forsynets styrelse. Det førte til at han selv valgte å ta på seg<br />
<strong>Kristi</strong> kors, og alltid senere bar han denne byrden med glede.<br />
«Gråt ikke over meg»<br />
Mange kvinner er med i skaren som følger den uskyldige mannen til hans grusomme død.<br />
Deres oppmerksomhet er festet på Jesus. Noen av dem har sett ham før. Noen har båret sine<br />
syke og lidende til ham. Noen er selv blitt helbredet, og det blir fortalt hva de har opplevd.<br />
De undrer seg over mengdens hat mot ham som de selv føler en så dyp hengivenhet for, og<br />
som de sørger så dypt over. Uten å ta hensyn til den rasende folkemengden eller til prestenes<br />
og rådsherrenes sinte utbrudd, gir disse kvinnene uttrykk for sin medfølelse. Når Jesus<br />
segner under korset, bryter de ut i gråt og klage.<br />
Dette var det eneste som fanget <strong>Kristi</strong> oppmerksomhet. På tross av sine lidelser mens han<br />
bar verdens synd, var han ikke likegyldig når noen gav uttrykk for sorg. Han så på disse<br />
kvinnene med øm medlidenhet. De var ikke blant dem som trodde på ham. Han visste at de<br />
ikke klaget over hans skjebne fordi han var sendt fra Gud. Men de var grepet av<br />
menneskelig medynk. Han avviste ikke deres sympati. Den vakte bare en dypere medfølelse<br />
med dem. «Jerusalems døtre!» sa han. «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og<br />
deres barn.» Fra det som nå skjedde omkring ham, så han fremover til tiden for Jerusalems<br />
ødeleggelse. Under det fryktelige som da skulle hende, ville de som nå gråt over ham,<br />
omkomme sammen med sine barn.<br />
Fra Jerusalems fall gikk Jesu tanker mot en større dom. I ødeleggelsen av den ubotferdige<br />
byen så han et symbol på den endelige ødeleggelsen som skal komme over verden. Han sa:<br />
«Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det<br />
grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?» Med det grønne treet fremstilte Jesus seg<br />
selv, den uskyldige gjenløser. Gud tillot at hans vrede mot overtredelse rammet hans egen<br />
Sønn. Jesus måtte bli korsfestet for menneskenes synder. Hvilken lidelse må da den synder<br />
tåle som fortsetter i synd? Alle de ubotferdige og vantro vil erfare en sorg og elendighet som<br />
ikke kan uttrykkes i ord.<br />
516