Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
og dermed hindre ham fra å kunne feire påske. Ikke en eneste av de mange som fulgte med,
ville nedlate seg til å bære korset.
Men nå var det en fremmed ute fra landet som møtte folkemengden. Han hette Simon og
var fra Kyrene. Han hørte folkets spott og høyrøstede snakk. Igjen og igjen hørte han disse
ordene uttalt med forakt: Av veien for jødenes konge! Han stanset og så med forferdelse på
det som skjedde. Da han gav uttrykk for sin medfølelse, grep de ham og la korset på
skuldrene hans.
Simon hadde hørt om Jesus. Sønnene hans trodde på ham, men selv var han ikke en
disippel. At Simon bar korset til Golgata, var en velsignelse for ham. Etter den tiden var han
alltid takknemlig for denne forsynets styrelse. Det førte til at han selv valgte å ta på seg
Kristi kors, og alltid senere bar han denne byrden med glede.
«Gråt ikke over meg»
Mange kvinner er med i skaren som følger den uskyldige mannen til hans grusomme død.
Deres oppmerksomhet er festet på Jesus. Noen av dem har sett ham før. Noen har båret sine
syke og lidende til ham. Noen er selv blitt helbredet, og det blir fortalt hva de har opplevd.
De undrer seg over mengdens hat mot ham som de selv føler en så dyp hengivenhet for, og
som de sørger så dypt over. Uten å ta hensyn til den rasende folkemengden eller til prestenes
og rådsherrenes sinte utbrudd, gir disse kvinnene uttrykk for sin medfølelse. Når Jesus
segner under korset, bryter de ut i gråt og klage.
Dette var det eneste som fanget Kristi oppmerksomhet. På tross av sine lidelser mens han
bar verdens synd, var han ikke likegyldig når noen gav uttrykk for sorg. Han så på disse
kvinnene med øm medlidenhet. De var ikke blant dem som trodde på ham. Han visste at de
ikke klaget over hans skjebne fordi han var sendt fra Gud. Men de var grepet av
menneskelig medynk. Han avviste ikke deres sympati. Den vakte bare en dypere medfølelse
med dem. «Jerusalems døtre!» sa han. «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og
deres barn.» Fra det som nå skjedde omkring ham, så han fremover til tiden for Jerusalems
ødeleggelse. Under det fryktelige som da skulle hende, ville de som nå gråt over ham,
omkomme sammen med sine barn.
Fra Jerusalems fall gikk Jesu tanker mot en større dom. I ødeleggelsen av den ubotferdige
byen så han et symbol på den endelige ødeleggelsen som skal komme over verden. Han sa:
«Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det
grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?» Med det grønne treet fremstilte Jesus seg
selv, den uskyldige gjenløser. Gud tillot at hans vrede mot overtredelse rammet hans egen
Sønn. Jesus måtte bli korsfestet for menneskenes synder. Hvilken lidelse må da den synder
tåle som fortsetter i synd? Alle de ubotferdige og vantro vil erfare en sorg og elendighet som
ikke kan uttrykkes i ord.
516