Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Igjen gikk han inn i borgen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus svarte ikke. Han
hadde snakket fritt ut til Pilatus og forklart sin egen misjon som et vitne for sannheten.
Pilatus hadde forkastet lyset. Han hadde misbrukt sitt høye embete som dommer ved å ofre
sine prinsipper og gi avkall på sin myndighet på grunn av krav fra folkemengden. Jesus
hadde ikke mer lys å gi ham. Irritert over hans taushet sa Pilatus hovmodig: «Svarer du meg
ikke? .. Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg?» Jesus svarte:
«Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som
har utlevert meg til deg, større skyld.»
Midt under sin intense lidelse og sorg unnskyldte den medynksfulle frelser så langt som
mulig den romerske landshøvdingen som overgav ham til å bli korsfestet. Hvilken hendelse
dette var å bringe videre til verden ned gjennom alle tider! Hvilket lys det kaster over
karakteren til ham som er all jordens dommer! «Han som har utlevert meg til deg,» sa Jesus,
har «større skyld». Med dette siktet han til Kaifas som var øversteprest og stod som
representant for det jødiske folk. De kjente de retningslinjer som de romerske myndigheter
måtte følge. De hadde fått lys om profetiene som vitnet om Kristus og om hans lære og
mirakler. De jødiske dommerne hadde fått håndfaste beviser på at han som de nå dømte til
døden, var guddommelig. Og de ville bli dømt i samsvar med det lyset de hadde fått.
Den største skylden og det tyngste ansvaret hvilte på dem som hadde de mest
ansvarsfulle posisjoner i landet, og som var betrodd de hellige verv som de sviktet på en så
skammelig måte. Pilatus, Herodes og de romerske soldatene visste svært lite om Jesus. De
mente at prestene og rådsherrene syntes om at de mishandlet ham. De hadde ikke det lyset
som jødefolket hadde fått så rikelig av. Hadde soldatene fått dette lyset, ville de ikke ha
behandlet Jesus så grusomt som de gjorde.
«Kongen» eller keiseren
Igjen foreslo Pilatus å frigi Jesus. Men jødene ropte: «Gir du denne mannen fri, er du
ikke keiserens venn!» Slik lot disse hyklerne som om det var om å gjøre for dem å verne om
keiserens autoritet. Av alle motstandere av det romerske styre var jødene de bitreste. Når de
var trygge for å kunne gjøre det, var de i høyeste grad tyranniske når det gjaldt å tvinge
igjennom sine egne nasjonale og religiøse krav. Men når de ønsket å få gjennomført en eller
annen grusom hensikt, lovpriste de keiserens makt. For å kunne oppnå å få ryddet Jesus av
veien, erklærte, de troskap mot det fremmede herredømmet som de hatet.
«Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» Dette var å røre ved et
ømt punkt hos Pilatus. Den romerske regjering hadde ham under oppsikt, og han visste at en
slik rapport ville ødelegge ham helt. Han var klar over at dersom jødene ikke fikk sin vilje,
ville deres raseri vende seg mot ham. De ville ikke la noe være ugjort for å få hevn. Foran
512