Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Pilatus sendte nå bud for å hente Barabbas til borgen. Så stilte han frem de to fangene
side om side. Idet han pekte på Jesus, sa han alvorlig og inntrengende: «Se det mennesket!»
«Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos
ham.» Der stod Guds Sønn, kledd i en narrekappe og en tornekrone. Han var avkledd til
beltestedet, og på ryggen kunne en se de lange, grusomme stripene som stadig blødde.
Ansiktet var flekket til av blod og var merket av utmattelse og smerte. Men aldri hadde det
sett vakrere ut enn nå. Jesu fiender så ikke noe som skjemte ansiktet hans. Hvert trekk
uttrykte mildhet og resignasjon og viste den ømmeste medynk med hans grusomme fiender.
I sin opptreden viste han ingen feig svakhet, men langmodighetens styrke og verdighet.
Fangen ved siden av ham var en slående motsetning: Hvert trekk i ansiktet til Barabbas
forkynte med all tydelighet hvilken forherdet forbryter han var. Alle som så dem, kunne se
forskjellen. Noen av tilskuerne gråt. Når de så på Jesus, ble de fylt av medfølelse. Selv
prestene og rådsherrene var overbevist om at han var alt det han gjorde krav på å være.
Ikke alle de romerske soldatene som omringet Kristus, var forherdet. Noen av dem så
alvorlig inn i ansiktet hans mens de lette etter noe som kunne tyde på at han var en forbryter
eller en farlig person. Nå og da snudde de seg og kastet et foraktelig blikk på Barabbas. Det
skulle ikke stor menneskekunnskap til å kjenne ham inn og ut. Så snudde de seg igjen til
ham som var anklaget. Med dyp medfølelse så de på den guddommelige personen som led.
At Jesus rolig fant seg i alt dette, preget denne hendelsen inn i deres sinn på en slik måte at
den aldri kunne viskes ut. De måtte enten anerkjenne ham som Kristus, eller besegle sin
egen skjebne ved å forkaste ham.
Pilatus undret seg over Jesu tålmodighet og at han ikke klaget. Han var ikke i tvil om at
synet av denne mannen i motsetning til Barabbas ville vekke jødenes medfølelse. Men han
forstod ikke prestenes fanatiske hat til ham som var verdens lys, og som klart hadde påvist
deres mørke og villfarelse. De hadde hisset opp pøbelhopen til et vanvittig raseri, og igjen
lød det fryktelige ropet fra prestene, rådsherrene og folket: Korsfest! Korsfest! Etter at
Pilatus til sist hadde mistet all tålmodighet med deres urimelige grusomhet, ropte han
fortvilet: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.»
Selv om den romerske landshøvdingen var vel kjent med grufulle opptrinn, ble han
beveget av medfølelse med den lidende fangen som var domfelt og pisket. Pannen var
blodig og ryggen hudløs. Likevel opptrådte han med kongelig verdighet. Men prestene
erklærte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til
Guds Sønn.» Pilatus ble slått av skrekk. Han hadde ikke noen riktig oppfatning av Kristus
og hans misjon, men han hadde en uklar tro på Gud og på vesener som stod over
menneskene. En tanke som en gang før hadde dukket opp i hans sinn, fikk nå en mer
bestemt form. Spørsmålet trengte seg frem hos ham om det kanskje var et guddommelig
vesen som stod foran ham, kledd i en purpurkappe til spott og spe og kronet med torner.
511