Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
«Vær hilset, du jødenes konge!» De spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. Det
hendte også at en hånd i ondskapsfullhet grep fatt i den rørstaven de hadde gitt ham i
hånden, og slo til kronen som var satt på hodet hans, så tornene ble drevet inn i tinningene,
og blodet dryppet ned over ansiktet.
Undre dere, himler, og forferdes, du jord! Betrakt undertrykkeren og den som blir
undertrykt! En menneskemengde som i avsindig raseri omringer verdens frelser! Hån og
spott, og grove, gudsbespottelige eder! Den ufølsomme pøbelen kommer med ytringer om
hans ringe byrd og hans beskjedne liv. Hans krav på å være Guds Sønn blir latterliggjort.
Den vulgære spøken og de fornærmende hånsord går fra munn til munn.
Satan ledet den ubarmhjertige pøbelhopen når det gjaldt deres mishandling av Kristus.
Han ville om mulig provosere ham til å gjøre gjengjeld, eller få ham til å utføre et mirakel
for å utfri seg selv og dermed ødelegge frelsesplanen. En eneste flekk på Kristi liv som
menneske, en eneste svikt i å holde ut den forferdelige prøven - og Guds lam ville ikke ha
vært et fullkomment offer, og gjenløsningen av menneskene ville vært mislykket. Men han
som kunne kalle himmelens hærskarer til hjelp for seg, som ved et glimt av sin
guddommelige majestet kunne ha drevet pøbelen bort i redsel, fant seg med fullkommen ro i
den groveste hån og mishandling.
Kristi fiender hadde forlangt et mirakel som bevis på at han var guddommelig. Men de
fikk et bevis som var langt større enn noe de hadde bedt om. Likesom grusomheten hos dem
som torturerte Kristus, nedverdiget dem til det umenneskelige, til likhet med Satan, slik
opphøyde hans ydmykhet og tålsomhet ham over det menneskelige og beviste hans
slektskap med Gud. Hans fornedrelse var pantet på hans opphøyelse. De smertens
bloddråper som rant fra de forslåtte tinninger nedover ansiktet hans, var pantet på den
«gledens olje» han skulle salves med som vår øversteprest.
Satan raste da han så at all den mishandling som ble påført Kristus, ikke hadde tvunget
frem den minste klage fra ham. Selv om han hadde tatt på seg menneskets natur, ble han
holdt oppe av en guddommelig sjelsstyrke og vek ikke på noe punkt av fra sin Fars vilje.Da
Pilatus overgav Jesus til å bli pisket og spottet, tenkte han å kunne vekke mengdens
medlidenhet. Han håpet at de ville synes det var straff nok. Han regnet med at selv prestenes
hat nå ville være tilfredsstilt. Men jødene var skarpe nok til å oppfatte svakheten ved å
straffe en person som var blitt erklært uskyldig. De visste at Pilatus forsøkte å redde fangens
liv. Men de var bestemt på at Jesus ikke skulle settes fri. Pilatus lot ham bli pisket for å
behage og tilfredsstille oss, tenkte de. Hvis vi presser saken frem til en avgjørelse, skal vi
nok få det som vi vil.
Jesus eller Barabbas
510