Kristi Lidenskap_(norsk)
Share Embed Flag
Download ePaper

Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap til Herodes, lands fyrsten over Galilea, en av deres eget folk. Han hadde heller ikke funnet noe hos ham som fortjente døden. «Jeg vil derfor la ham piske, og så sette ham fri.» Her viste Pilatus sin svakhet. Han hadde erklært at Jesus var uskyldig. Likevel var han villig til å sørge for at han ble pisket for å tilfredsstille hans anklagere. Han ville ofre rettferdigheten for å gjøre innrømmelser overfor folkehopen. Dette brakte ham i en ufordelaktig stilling, Mengden benyttet seg av hans ubesluttsomhet og ropte desto mer etter fangens liv. Hvis Pilatus fra først av hadde stått fast og nektet å dømme en mann som han fant uskyldig, ville han ha brutt den skjebnesvangre lenken som skulle holde ham bundet i samvittighetsnag og skyldfølelse så lenge han levde. Hadde han gjennomført det han var overbevist om var rett, ville jødene ikke ha våget å diktere ham. Kristus ville ha blitt overgitt til å dø, men skylden ville ikke kommet til å hvile på Pilatus. Skritt for skritt hadde han gjort vold mot sin samvittighet. Han hadde unnlatt å dømme rettferdig og upartisk, og nå var han nesten hjelpeløs i hendene på prestene og rådsherrene. Hans vakling og ubesluttsomhet viste seg å bli hans bane. «Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen!» Selv nå ble Pilatus ikke overlatt til å handle i blinde. Et budskap fra Gud advarte ham mot det han var i ferd med å gjøre. Som svar på Jesu bønn hadde en engel fra himmelen besøkt Pilatus’ kone, og i en drøm hadde hun sett Jesus og samtalt med ham. Pilatus’ kone var ikke jøde. Men da hun i drømmen så Jesus, tvilte hun ikke på hans natur og misjon. Hun visste at han var himmelens fyrste. Hun så ham i forhør i rettssalen, og at hendene hans var bundet som på en forbryter. Hun så Herodes og soldatene som utførte sin fryktelige gjerning, og hun hørte prestene og rådsherrene som i misunnelse og hat overøste ham med de voldsomste anklager. Hun hørte ordene: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø.» Hun så at Pilatus lot dem piske Jesus etter at han hadde erklært: «Jeg finner ingen skyld hos ham.» Hun hørte Pilatus avsi dommen og overgi Jesus til hans mordere. Videre så hun at korset ble reist på Golgata. Hun så jorden innhyllet i mørke og hørte et hemmelighetsfullt rop: «Det er fullbrakt!» Enda et annet syn møtte hennes blikk. Hun så Kristus sitte på den store, hvite skyen, mens jorden ravet ute i verdensrommet, og hans mordere flyktet for hans herlighet. Hun våknet med et redselsskrik og skrev øyeblikkelig en advarsel til Pilatus. Mens Pilatus nølte og var uviss om hva han skulle gjøre, trengte en budbærer seg frem gjennom mengden og overrakte ham brevet fra hans kone. Der leste han: «Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen! Jeg hadde onde drømmer i natt for hans skyld.» Pilatus bleknet. Han var forvirret på grunn av sine egne motstridende følelser. Mens han nølte med å handle, hisset prestene og rådsherrene opp folket enda mer. Han ble tvunget til å 508

Kristi Lidenskap gjøre noe. Han kom nå til å tenke på en skikk som kanskje kunne tjene til at Jesus ble løslatt. Det var vanlig under denne høytiden å frigi en eller annen fange som folket ville velge. Denne skikken var et hedensk påfunn. Det fantes ikke fnugg av rettferdighet i den. Men jødene satte stor pris på den. De romerske myndigheter hadde på denne tiden en dødsdømt fange som hette Barabbas. Denne mannen hadde påstått at han var Messias. Han hevdet at han hadde myndighet til å innføre et annet system for å få orden på forholdene i verden. Forblindet av Satan påstod han at alt han kunne tilvende seg ved tyveri og ran, tilhørte ham. Ved djevelske virkemidler hadde han gjort forunderlige ting. Han hadde fått tilhengere og egget til opprør mot det romerske styre. Under et dekke av religiøs iver var han en forherdet og desperat kjeltring, oppsatt på opprør og grusomheter. Ved å la folket få velge mellom denne mannen og den uskyldige Jesus, tenkte Pilatus at han kunne vekke en viss sans for rettferdighet hos dem. I motsetning til prestene og rådsherrene håpet han å vinne deres sympati for Jesus. Idet han snudde seg mot folkemengden, sa han med stort alvor: «Hvem ønsker dere løslatt, Barabbas eller Jesus, han som kalles Messias?» Lik brølet fra ville dyr kom svaret fra folkemengden: Gi oss Barabbas fri! Høyere og høyere lød ropet: Barabbas! Barabbas! Pilatus tenkte at folket kanskje ikke hadde forstått det han hadde sagt. Derfor spurte han: «Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Men de ropte igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» spurte Pilatus. Igjen brølte den sydende mengden som demoner. Og blant dem fantes også virkelige demoner i menneskeskikkelse, og hva annet kunne en vente enn svaret: «Han skal korsfestes!» Pilatus var bekymret. Han hadde ikke tenkt at det skulle gå så vidt. Han vek tilbake for å overgi en uskyldig mann til den mest vanærende og grusomme død noen kunne få. Etter at brølet av stemmer holdt opp, vendte han seg til folket og sa: «Hva ondt har han gjort?» Men saken var gått for langt til at det nyttet å argumentere. Det de ville ha, var ikke beviser på at Jesus var uskyldig, men at han ble dømt til døden. Hånet og ydmyket Fremdeles prøvde Pilatus å redde ham. For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg lar ham piske, og så gir jeg ham fri.» Men selve antydningen om å frigi ham opprørte folket til et vanvittig raseri ti ganger verre enn før. «Korsfest! Korsfest ham!» ropte de. Høyere og høyere lød brølet av stormen som Pilatus hadde fremkalt ved sin ubesluttsomhet. Utmattet av tretthet og full av sår ble Jesus pisket mens folkemengden så på. Soldatene førte nå Jesus inn i borggården og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe, flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hylle ham: 509

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

gjøre noe. Han kom nå til å tenke på en skikk som kanskje kunne tjene til at Jesus ble løslatt.<br />

Det var vanlig under denne høytiden å frigi en eller annen fange som folket ville velge.<br />

Denne skikken var et hedensk påfunn. Det fantes ikke fnugg av rettferdighet i den. Men<br />

jødene satte stor pris på den.<br />

De romerske myndigheter hadde på denne tiden en dødsdømt fange som hette Barabbas.<br />

Denne mannen hadde påstått at han var Messias. Han hevdet at han hadde myndighet til å<br />

innføre et annet system for å få orden på forholdene i verden. Forblindet av Satan påstod<br />

han at alt han kunne tilvende seg ved tyveri og ran, tilhørte ham. Ved djevelske virkemidler<br />

hadde han gjort forunderlige ting. Han hadde fått tilhengere og egget til opprør mot det<br />

romerske styre. Under et dekke av religiøs iver var han en forherdet og desperat kjeltring,<br />

oppsatt på opprør og grusomheter.<br />

Ved å la folket få velge mellom denne mannen og den uskyldige Jesus, tenkte Pilatus at<br />

han kunne vekke en viss sans for rettferdighet hos dem. I motsetning til prestene og<br />

rådsherrene håpet han å vinne deres sympati for Jesus. Idet han snudde seg mot<br />

folkemengden, sa han med stort alvor: «Hvem ønsker dere løslatt, Barabbas eller Jesus, han<br />

som kalles Messias?» Lik brølet fra ville dyr kom svaret fra folkemengden: Gi oss Barabbas<br />

fri! Høyere og høyere lød ropet: Barabbas! Barabbas! Pilatus tenkte at folket kanskje ikke<br />

hadde forstått det han hadde sagt. Derfor spurte han: «Vil dere at jeg skal frigi jødenes<br />

konge?» Men de ropte igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» «Hva skal jeg da gjøre med Jesus,<br />

som kalles Messias?» spurte Pilatus. Igjen brølte den sydende mengden som demoner. Og<br />

blant dem fantes også virkelige demoner i menneskeskikkelse, og hva annet kunne en vente<br />

enn svaret: «Han skal korsfestes!»<br />

Pilatus var bekymret. Han hadde ikke tenkt at det skulle gå så vidt. Han vek tilbake for å<br />

overgi en uskyldig mann til den mest vanærende og grusomme død noen kunne få. Etter at<br />

brølet av stemmer holdt opp, vendte han seg til folket og sa: «Hva ondt har han gjort?» Men<br />

saken var gått for langt til at det nyttet å argumentere. Det de ville ha, var ikke beviser på at<br />

Jesus var uskyldig, men at han ble dømt til døden.<br />

Hånet og ydmyket<br />

Fremdeles prøvde Pilatus å redde ham. For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han<br />

da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg lar ham<br />

piske, og så gir jeg ham fri.» Men selve antydningen om å frigi ham opprørte folket til et<br />

vanvittig raseri ti ganger verre enn før. «Korsfest! Korsfest ham!» ropte de. Høyere og<br />

høyere lød brølet av stormen som Pilatus hadde fremkalt ved sin ubesluttsomhet.<br />

Utmattet av tretthet og full av sår ble Jesus pisket mens folkemengden så på. Soldatene<br />

førte nå Jesus inn i borggården og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en<br />

purpurkappe, flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hylle ham:<br />

509

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!