Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Jesus svarte ikke direkte på spørsmålet. Han visste at Den Hellige Ånd arbeidet med
Pilatus, og han gav ham anledning til å erkjenne sin overbevisning. Så sa han: «Sier du dette
av deg selv, eller har andre sagt deg det?» Var det prestenes anklager, eller var det et ønske
om at Jesus skulle opplyse ham, som gjorde at han spurte? Pilatus forstod hva Jesus mente,
men stoltheten våknet i ham. Han ville ikke erkjenne den overbevisning som trengte inn på
ham. «Er vel jeg jøde?» sa han. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva
er det du har gjort?»
Pilatus hadde hatt sin gylne anledning. Likevel unnlot ikke Jesus å gi ham mer lys. Selv
om han ikke svarte direkte på spørsmålet fra Pilatus, uttalte han seg helt klart om sin egen
misjon. Han lot Pilatus forstå at han ikke var ute etter en jordisk trone. «Mitt rike er ikke av
denne verden,» sa han. «Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg,
så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» Pilatus sa til ham: «Så
er du da konge?» Jesus svarte: «Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor
er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
Jesus slo fast at hans ord i seg selv var en nøkkel som ville lukke opp, slik at
hemmeligheten ble åpenbart for dem som var beredt til å ta imot den. Ordet hadde i seg en
kraft som vitnet til fordel for det. Dette var hemmeligheten til utbredelsen av hans
sannhetsrike. Han ønsket at Pilatus skulle forstå at bare hvis han tok imot sannheten, kunne
hans fordervede natur bli gjenopprettet.
Pilatus ønsket å kjenne sannheten, men tankene forvirret ham. Han tok ivrig imot Jesu
ord, og han lengtet etter å vite hva som var sannhet, og hvordan han kunne få del i den.
«Hva er sannhet?» spurte han. Men han ventet ikke på svar. Larmen utenfor kalte ham
tilbake til den aktuelle situasjon. For prestene ropte etter øyeblikkelig handling. Han gikk ut
til jødene og erklærte med ettertrykk: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»
Disse ordene fra en hedensk dommer var en bitende kritikk av den troløshet og falskhet
som Israels mektigste menn viste ved å anklage Jesus. Da prestene og de eldste hørte at
Pilatus sa dette, var det ingen grense for deres skuffelse og raseri. De hadde lenge drevet
intrigespill og ventet på denne anledningen. Da de så at det var utsikt til at Jesus kunne bli
frigitt, var det som om de stod klar til å lynsje ham. De anklaget Pilatus åpenlyst og truet
ham med påtale fra den romerske regjering. De beskyldte ham for å nekte å dømme Jesus
som de påstod hadde satt seg opp mot keiseren.
Nå hørtes det sinte stemmer som hevdet at folk ut over landet visste at Jesus hadde
oppfordret til opprør. Prestene sa: «Han oppvigler folket med sin lære over Judea; han
begynte i Galilea og er kommet hit.» Hittil hadde Pilatus ingen tanke om å dømme Jesus.
Han visste at jødene anklaget ham på grunn av hat og fordom, og han kjente sin plikt.
Rettferdigheten krevde at Jesus øyeblikkelig skulle slippes fri. Men Pilatus fryktet for
504