Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
han utleverte Jesus til å dø. Hvor ofte hadde det ikke hendt når Jesus underviste i lignelser,
at de skriftlærde og fariseerne ble revet med av hans slående illustrasjoner! Hvor ofte hadde
de ikke uttalt dom over seg selv! Ofte når sannheten trengte inn i deres sinn, var de blitt
rasende og hadde tatt opp steiner for å kaste på ham. Men gang på gang hadde han kommet
unna. Judas tenkte at siden Jesus hadde unngått så mange feller, ville han sikkert heller ikke
tillate at de grep ham nå.
Judas bestemte seg for at nå skulle denne saken prøves. Hvis Jesus virkelig var Messias,
ville det folket som han hadde gjort så mye for, samle seg om ham og utrope ham til konge.
Dette ville for alltid avgjøre saken for mange som nå var i uvisshet. Judas ville få æren av å
ha satt kongen på Davids trone. Dette ville sikre ham den øverste plassen ved siden av
Kristus i det nye riket.
Den falske disippelen utførte sin del ved å forråde Jesus. Da han i hagen sa til lederne for
pøbelhopen: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!” trodde han fullt og fast at Jesus ville
slippe fra dem. Hvis de etterpå skulle klandre ham, kunne han si: Sa jeg ikke til dere at dere
skulle gripe ham?
Tragisk slutt
Judas så hvordan de som grep Jesus, gjorde som han hadde sagt. De bandt ham, og med
forbauselse så han at Jesus fant seg i å bli ført bort. Engstelig fulgte han etter ham fra hagen
til forhøret hos de jødiske rådsherrene. Ved hver bevegelse ventet han at Jesus skulle
overraske sine fiender ved å vise seg for dem som Guds Sønn, og at han ville tilintetgjøre all
deres list og makt. Men da det gikk time etter time, og Jesus fant seg i all den mishandling
han ble utsatt for, ble Judas overveldet av en forferdelig frykt for at han hadde solgt sin
Herre til å dø.
Da rettergangen nærmet seg slutten, kunne Judas ikke lenger holde ut torturen fra sin
skyldbevisste samvittighet. Plutselig lød det en hes røst som sendte et gys av redsel gjennom
alle: Han er uskyldig! Å, spar ham, Kaifas!
Nå så man Judas’ skikkelse som trengte seg frem gjennom den oppskremte
folkemengden. Ansiktet hans var blekt og forgremmet, og svetten perlet i store dråper på
pannen hans. Han for bort til dommersetet, tok frem sølvmyntene som var prisen han hadde
fått for å forråde sin Herre, og kastet dem foran øverstepresten. Ivrig grep han fatt i kappen
til Kaifas og bønnfalt ham om å sette Jesus fri, idet han utbrøt at han ikke hadde gjort noe
som fortjente døden. Kaifas ristet ham av seg i harme, men ble forvirret og visste ikke hva
han skulle si. Prestenes falskhet var blitt avslørt. Det var åpenbart at de hadde bestukket
disippelen til å forråde sin Herre.
499