Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Judas var høyt aktet av disiplene og hadde stor innflytelse over dem. Selv hadde han høye
tanker om sine egne kvalifikasjoner, og han anså sine frender for å være langt underlegne i
dømmekraft og dyktighet. Han mente at de ikke var klar over sine anledninger og utnyttet
ikke den fordel som situasjonen bød på. Guds verk ville aldri ha fremgang med slike
kortsynte menn som ledere. Peter var impulsiv og handlet ofte uten å tenke seg om.
Johannes tok godt vare på Jesu undervisning, men Judas betraktet ham som en dårlig
pengeforvalter. Matteus hadde lært å være nøyaktig i alt, og han var svært nøye når det
gjaldt ærlighet. Han grunnet stadig over det Jesus sa, og var så opptatt av dette at Judas
mente han ikke kunne betros krevende og vidtrekkende saker.
Slik vurderte Judas alle disiplene og smigret seg med at de ofte ville komme i forlegenhet
og vanskeligheter, hvis det ikke var for hans dyktighet som administrator. Han anså seg selv
som den eneste kompetente som ingen kunne måle seg med. Etter sin egen vurdering var
han en ære for saken, og han gav seg alltid ut for å være det. Judas var blind for svakhetene i
sin egen karakter, men Kristus sørget for å plassere ham slik at han ville få anledning til å
innse og rette på dette. Fordi han tok seg av pengesakene, var det hans oppgave å sørge for
det disippelflokken behøvde, og å lindre de fattiges nød. Da Jesus under påskemåltidet sa til
ham: «Gjør det snart, det du vil gjøre,” tenkte disiplene at han hadde bedt ham om å kjøpe
det de trengte til høytiden, eller at han skulle gi noe til de fattige.
Ved å tjene andre kunne Judas ha utviklet et uselvisk sinnelag. Men selv om han daglig
lyttet til Kristi undervisning og var vitne til hans uselviske liv, fortsatte han med å gi etter
for griskhet. De små pengebeløpene han disponerte, var en stadig fristelse for ham. Ofte når
han gjorde Jesus en liten tjeneste eller brukte tid til religiøse formål, tok han seg betalt av
denne beskjedne pengebeholdning. For ham var disse påskudd en unnskyldning for hans
handlemåte. Men i Guds øyne var han en tyv.
Judas mislikte Jesu uttalelse om at hans rike ikke var av denne verden. Han hadde
bestemt seg for en fremgangsmåte som han ventet at Jesus skulle følge. Blant annet hadde
han lagt planer for at døperen Johannes skulle bli løslatt fra fengslet. Men hva skjedde?
Johannes ble halshogd. Og Jesus! I stedet for å hevde sin kongelige rett og hevne Johannes’
død, trakk han seg tilbake til et ensomt sted sammen med disiplene.
Judas ønsket en mer aggressiv kamp. Han tenkte at hvis Jesus ikke hindret disiplene i å
gjennomføre deres egne planer, ville arbeidet ha større fremgang. Han la merke til hvordan
fiendskapet fra de jødiske lederne økte, og at deres utfordring ikke ble imøtekommet da de
forlangte at Kristus skulle la dem få se et tegn fra himmelen. Hans sinn var åpent for vantro,
og fienden sådde tvils- og opprørstanker hos ham. Hvorfor oppholdt Jesus seg så mye med
det som var nedslående? Hvorfor spådde han prøver og forfølgelse for seg selv og disiplene?
Det var utsikten til å få en høy posisjon i det nye riket som hadde fått Judas til å gå inn for
Kristi sak. Skulle han nå bli skuffet i sine forhåpninger? Han hadde ikke avgjort med seg
496