Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
unaturlig. Hans handlemåte var en løgn. Mens han forsøkte å snakke som om tingene ikke
angikk ham, kunne han ikke holde tilbake uttrykk av harme over måten de behandlet hans
Herre på.
For andre gang ble oppmerksomheten rettet mot ham, og igjen ble han beskyldt for å
være en etterfølger av Jesus. Nå erklærte han med en ed: «Jeg kjenner ikke denne mannen.»
Men han fikk enda en anledning. En time etter spurte en av øversteprestens tjenere, en nær
slektning av den mannen Peter hadde hogd øret av: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med
ham?» Andre sa: «Visst er du en av dem. Du er jo galileer.» «Dialekten røper deg.» Nå ble
Peter rasende. Jesu disipler var kjent for sin likefremme tale. For å føre dem som spurte
ham, fullstendig bak lyset, og forsvare den rollen han prøvde å spille, fornektet han nå sin
Herre med å «banne og sverge». Igjen gol hanen. Denne gangen hørte Peter det, og han
mintes Jesu ord: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.”
Knapt hadde Peter uttalt de nedverdigende edene - og det skingrende hanegal klang
fremdeles i ørene hans - så snudde Jesus seg bort fra dommernes truende blikk og så på
Peter. Samtidig ble Peters øyne dratt mot Jesus. I dette milde ansiktet så han dyp
medlidenhet og sorg, men ingen harme. Synet av det bleke, lidende ansiktet, de skjelvende
leppene og blikket som var fullt av medlidenhet og tilgivelse, traff ham rett i hjertet som en
pil. Samvittigheten våknet. Alt kom tilbake i minnet hans. Peter husket det løftet han hadde
gitt bare noen få timer tidligere, at med sin Herre var han beredt til å gå både i fengsel og
død. Han husket også hvor sorgtung han ble da Jesus sa til ham oppe på salen at han den
samme natten ville fornekte sin Herre tre ganger. Peter hadde nettopp bedyret at han ikke
kjente Jesus. Nå innså han med bitter sorg hvor godt Jesus kjente ham, og hvor nøyaktig han
hadde lest hans innerste vesen. Jesus visste om den falskhet i hjertet som han ikke engang
selv kjente til.
En flom av minner veltet inn over Peter. Jesu barmhjertighet, hans godhet og
langmodighet, hans mildhet og tålmodighet overfor sine feilende disipler - alt sammen
husket han. I sitt sinn gjenkalte han advarselen: «Simon! Simon! Satan har krevd å få sikte
dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte.” Han tenkte med gru
tilbake på sin egen utakknemlighet, sin falskhet og mened. Da han på ny vendte blikket mot
Jesus, så han en vanhellig hånd som var løftet for å slå ham i ansiktet. Peter holdt ikke ut det
han så. Fullstendig knust banet han seg vei ut.
Han hastet av sted i ensomhet og mørke uten å vite og uten å bry seg om hvor det bar
hen. Til sist endte han opp i Getsemane. Det som hadde funnet sted der noen få timer
tidligere, stod levende for ham. Han så sin Herres lidende ansikt som var merket av den
blodige svetten og fordreid av sjelekval. Med bittert samvittighetsnag husket han hvordan
Jesus i sorg og angst hadde kjempet alene i bønn, mens de som skulle stått sammen med
ham i prøvens stund, lå og sov. Han husket hans alvorsfulle formaning: «Våk og be om at
492