Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Ute på gårdsplassen var det tent et bål, for det var den kaldeste tiden på natten, like før
daggry. En gruppe samlet seg omkring ilden, og i sitt uvørne overmot tok Peter plass blant
dem. Han ønsket ikke at noen skulle kjenne ham igjen som en av Jesu disipler. Ved at han
på en likegyldig måte blandet seg med hopen, håpet han å bli tatt for en av dem som hadde
ført Jesus til øversteprestens gård.
Men da skjæret fra ilden opplyste ansiktet til Peter, så den kvinnen som holdt vakt ved
døren, granskende på ham. Hun hadde lagt merke til at han kom inn sammen med Johannes.
Hun festet seg ved det triste uttrykket i ansiktet hans og tenkte at han kanskje kunne være en
av Jesu disipler. Som en av tjenerne i Kaifas’ hus var hun nysgjerrig etter å vite det. Hun sa
til Peter: «Er du også en av disiplene hans?» Peter ble skremt og forvirret. Alles øyne var
plutselig rettet mot ham. Han lot som han ikke forstod henne, men hun stod fast på sitt og sa
til dem som var rundt henne, at denne mannen var sammen med Jesus. Peter følte at han var
nødt til å svare, og sa sint: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Dette var den første
fornektelsen. Og straks gol hanen.
Å, Peter! Så snar du var til å skamme deg over din mester! Så snar du var til å fornekte
din Herre!
Da Johannes kom inn på gårdsplassen, prøvde han ikke å legge skjul på at han var en av
Jesu etterfølgere. Han blandet seg ikke med den barske flokken som hånet hans mester.
Ingen spurte ham om noe, for han påtok seg ingen falsk rolle som ville utsette ham for
mistanke. I stedet fant han seg en stille krok hvor pøbelen ikke ville legge merke til ham,
men der han likevel kunne være så nær Jesus som det var mulig for ham å komme. Her
kunne han se og høre alt som fant sted da hans Herre ble forhørt.
Peter hadde ikke regnet med å bli avslørt. Ved å ta på seg en likegyldig mine stilte han
seg på fiendens grunn, og han ble et lett bytte for fristelse. Hvis han var blitt oppfordret til å
kjempe for Jesus, ville han ha vært en modig stridsmann. Men da hånens og foraktens
pekefinger ble rettet mot ham, viste han seg som en kujon. Mange som ikke viker tilbake for
aktiv kamp for sin Herre, blir drevet til å fornekte sin tro på grunn av latterliggjørelse. Ved å
søke samvær med dem de burde unngå, utsetter de seg selv for fristelse. De innbyr fienden
og kommer til å si og gjøre det som de under andre forhold aldri ville ha gjort. En Kristi
disippel som i våre dager skjuler sin tro av frykt for lidelse eller hån, fornekter sin Herre like
virkelig som Peter gjorde i øversteprestens gård.
Peter lot som om han ikke interesserte seg for det som skjedde under forhøret, men han
krympet seg av sorg da han hørte de grusomme hånsord og så den mishandling Jesus ble
utsatt for. Dessuten var han overrasket over at Jesus ville ydmyke seg selv og sine venner
ved å finne seg i en slik behandling. For å skjule sine virkelige følelser prøvde han å jatte
med Jesu forfølgere i deres upassende spøk og skjemting. Men hans oppførsel virket
491