Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap Da Kaifas rev klærne i stykker, var hans handling betegnende for den stilling jødefolket som nasjon for ettertiden ville innta overfor Gud. Det folket som en gang var gjenstand for Guds spesielle gunst, var i ferd med å vende ham ryggen. De holdt på å bli et folk som han ikke ville vedkjenne seg. Da Kristus på korset ropte: «Det er fullbrakt!» og forhenget i templet revnet i to, forkynte den hellige vekter at jødefolket hadde forkastet ham som var motstykket til alle deres symboler, virkeligheten bak alle deres skyggebilder. Israel var skilt fra Gud. Med rette kunne Kaifas da spjære sin embetsdrakt som uttrykk for at han gav seg ut for å være et forbilde på den store øversteprest. Den hadde ikke lenger noen mening for ham eller for folket. Da kunne øverstepresten rive i stykker drakten i avsky for seg selv og for sitt folk. Det høye råd hadde erklært Jesus skyldig til dødsstraff. Men det var i strid med jødisk lov å forhøre en fange om natten. En rettskraftig dom kunne bare avsies i dagslys og i fullt rådsmøte. Til tross for dette ble Jesus nå behandlet som en dømt forbryter og overlatt til å bli trakassert av de sletteste mennesker. Øversteprestens residens var bygd slik at det var en åpen gårdsplass i midten. Her hadde soldatene og folkemengden samlet seg. Over denne plassen ble Jesus ført til vaktrommet. Fra alle kanter ble han møtt med hånsord fordi han hevdet at han var Guds Sønn. Hans egne ord om å «sitte ved Kraftens høyre hånd» og «komme på himmelens skyer» ble gjentatt med spott og hån. Mens han var i vaktrommet og ventet på rettergangen, var han uten beskyttelse. Den uvitende folkemengden hadde sett den grusomme behandling han fikk i Rådet, og dette benyttet de til fritt å gi uttrykk for alle sine djevelske tilbøyeligheter. Jesu edle opptreden og guddommelige holdning gjorde dem rasende. Hans ydmykhet, hans uskyld og hans tålmod fylte disse menneskene med et djevelsk hat. Barmhjertighet og rett ble tråkket på. Aldri var noen forbryter blitt behandlet på en så umenneskelig måte som tilfellet var med Guds Sønn. Peter fornekter Jesus Men det var en smerte som rev i Jesu hjerte. Det slaget som pinte ham mest, kunne ingen fiende ha gitt ham. Mens han ble utsatt for det uverdige forhøret hos Kaifas, var han blitt fornektet av en av sine egne disipler. Etter at disiplene hadde forlatt Jesus i hagen, våget to av dem å følge etter pøbelhopen som hadde tatt Jesus til fange. Det var Peter og Johannes. Prestene gjenkjente Johannes som en av Jesu velkjente disipler og lot ham komme inn i rådssalen. De håpet at når han ble vitne til den ydmykelse som lederen hans ble utsatt for, ville han avvise tanken om at han skulle være Guds Sønn. Johannes spurte også for Peter, og også han fikk slippe inn. 490
Kristi Lidenskap Ute på gårdsplassen var det tent et bål, for det var den kaldeste tiden på natten, like før daggry. En gruppe samlet seg omkring ilden, og i sitt uvørne overmot tok Peter plass blant dem. Han ønsket ikke at noen skulle kjenne ham igjen som en av Jesu disipler. Ved at han på en likegyldig måte blandet seg med hopen, håpet han å bli tatt for en av dem som hadde ført Jesus til øversteprestens gård. Men da skjæret fra ilden opplyste ansiktet til Peter, så den kvinnen som holdt vakt ved døren, granskende på ham. Hun hadde lagt merke til at han kom inn sammen med Johannes. Hun festet seg ved det triste uttrykket i ansiktet hans og tenkte at han kanskje kunne være en av Jesu disipler. Som en av tjenerne i Kaifas’ hus var hun nysgjerrig etter å vite det. Hun sa til Peter: «Er du også en av disiplene hans?» Peter ble skremt og forvirret. Alles øyne var plutselig rettet mot ham. Han lot som han ikke forstod henne, men hun stod fast på sitt og sa til dem som var rundt henne, at denne mannen var sammen med Jesus. Peter følte at han var nødt til å svare, og sa sint: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Dette var den første fornektelsen. Og straks gol hanen. Å, Peter! Så snar du var til å skamme deg over din mester! Så snar du var til å fornekte din Herre! Da Johannes kom inn på gårdsplassen, prøvde han ikke å legge skjul på at han var en av Jesu etterfølgere. Han blandet seg ikke med den barske flokken som hånet hans mester. Ingen spurte ham om noe, for han påtok seg ingen falsk rolle som ville utsette ham for mistanke. I stedet fant han seg en stille krok hvor pøbelen ikke ville legge merke til ham, men der han likevel kunne være så nær Jesus som det var mulig for ham å komme. Her kunne han se og høre alt som fant sted da hans Herre ble forhørt. Peter hadde ikke regnet med å bli avslørt. Ved å ta på seg en likegyldig mine stilte han seg på fiendens grunn, og han ble et lett bytte for fristelse. Hvis han var blitt oppfordret til å kjempe for Jesus, ville han ha vært en modig stridsmann. Men da hånens og foraktens pekefinger ble rettet mot ham, viste han seg som en kujon. Mange som ikke viker tilbake for aktiv kamp for sin Herre, blir drevet til å fornekte sin tro på grunn av latterliggjørelse. Ved å søke samvær med dem de burde unngå, utsetter de seg selv for fristelse. De innbyr fienden og kommer til å si og gjøre det som de under andre forhold aldri ville ha gjort. En Kristi disippel som i våre dager skjuler sin tro av frykt for lidelse eller hån, fornekter sin Herre like virkelig som Peter gjorde i øversteprestens gård. Peter lot som om han ikke interesserte seg for det som skjedde under forhøret, men han krympet seg av sorg da han hørte de grusomme hånsord og så den mishandling Jesus ble utsatt for. Dessuten var han overrasket over at Jesus ville ydmyke seg selv og sine venner ved å finne seg i en slik behandling. For å skjule sine virkelige følelser prøvde han å jatte med Jesu forfølgere i deres upassende spøk og skjemting. Men hans oppførsel virket 491
- Page 448 and 449: Kristi Lidenskap å gi verden evang
- Page 450 and 451: Kristi Lidenskap var den første so
- Page 452 and 453: Kristi Lidenskap i naturen, og de h
- Page 454 and 455: Kristi Lidenskap Det er fordi dette
- Page 456 and 457: Kristi Lidenskap Denne siste kvelde
- Page 458 and 459: Kristi Lidenskap Da Judas valgte si
- Page 460 and 461: Kristi Lidenskap I liv og lære har
- Page 462 and 463: Kristi Lidenskap Kapittel 72 - Natt
- Page 464 and 465: Kristi Lidenskap forskende blikk, s
- Page 466 and 467: Kristi Lidenskap Hva nattverden bet
- Page 468 and 469: Kristi Lidenskap Når vi betrakter
- Page 470 and 471: Kristi Lidenskap Det er ikke mange
- Page 472 and 473: Kristi Lidenskap vil jeg gjøre, s
- Page 474 and 475: Kristi Lidenskap Hva Den Hellige Å
- Page 476 and 477: Kristi Lidenskap Ånd, men det er t
- Page 478 and 479: Kristi Lidenskap fremstilt som et v
- Page 480 and 481: Kristi Lidenskap Det store ønske s
- Page 482 and 483: Kristi Lidenskap gitt sin menighet
- Page 484 and 485: Kristi Lidenskap Den første bønne
- Page 486 and 487: Kristi Lidenskap time? Våk og be o
- Page 488 and 489: Kristi Lidenskap hadde bedt tre gan
- Page 490 and 491: Kristi Lidenskap soldatene holdt ha
- Page 492 and 493: Kristi Lidenskap Kristus leste pres
- Page 494 and 495: Kristi Lidenskap Aller først mått
- Page 496 and 497: Kristi Lidenskap «Er du Messias?»
- Page 500 and 501: Kristi Lidenskap unaturlig. Hans ha
- Page 502 and 503: Kristi Lidenskap Om deres argumente
- Page 504 and 505: Kristi Lidenskap Judas var høyt ak
- Page 506 and 507: Kristi Lidenskap bort fra de viktig
- Page 508 and 509: Kristi Lidenskap Judas ropte igjen:
- Page 510 and 511: Kristi Lidenskap som viste deres ir
- Page 512 and 513: Kristi Lidenskap Jesus svarte ikke
- Page 514 and 515: Kristi Lidenskap fra smerte og ydmy
- Page 516 and 517: Kristi Lidenskap til Herodes, lands
- Page 518 and 519: Kristi Lidenskap «Vær hilset, du
- Page 520 and 521: Kristi Lidenskap Igjen gikk han inn
- Page 522 and 523: Kristi Lidenskap blod komme over os
- Page 524 and 525: Kristi Lidenskap og dermed hindre h
- Page 526 and 527: Kristi Lidenskap Hadde de visst at
- Page 528 and 529: Kristi Lidenskap korset, så skal v
- Page 530 and 531: Kristi Lidenskap Menneskene kan øv
- Page 532 and 533: Kristi Lidenskap knuste Guds Sønns
- Page 534 and 535: Kristi Lidenskap overgir jeg min å
- Page 536 and 537: Kristi Lidenskap Kapittel 79 - Kors
- Page 538 and 539: Kristi Lidenskap Mørkets makter og
- Page 540 and 541: Kristi Lidenskap Et annet bedrag sk
- Page 542 and 543: Kristi Lidenskap Kapittel 80 - I en
- Page 544 and 545: Kristi Lidenskap Et knust hjerte Pi
- Page 546 and 547: Kristi Lidenskap høyeste grad påk
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
Ute på gårdsplassen var det tent et bål, for det var den kaldeste tiden på natten, like før<br />
daggry. En gruppe samlet seg omkring ilden, og i sitt uvørne overmot tok Peter plass blant<br />
dem. Han ønsket ikke at noen skulle kjenne ham igjen som en av Jesu disipler. Ved at han<br />
på en likegyldig måte blandet seg med hopen, håpet han å bli tatt for en av dem som hadde<br />
ført Jesus til øversteprestens gård.<br />
Men da skjæret fra ilden opplyste ansiktet til Peter, så den kvinnen som holdt vakt ved<br />
døren, granskende på ham. Hun hadde lagt merke til at han kom inn sammen med Johannes.<br />
Hun festet seg ved det triste uttrykket i ansiktet hans og tenkte at han kanskje kunne være en<br />
av Jesu disipler. Som en av tjenerne i Kaifas’ hus var hun nysgjerrig etter å vite det. Hun sa<br />
til Peter: «Er du også en av disiplene hans?» Peter ble skremt og forvirret. Alles øyne var<br />
plutselig rettet mot ham. Han lot som han ikke forstod henne, men hun stod fast på sitt og sa<br />
til dem som var rundt henne, at denne mannen var sammen med Jesus. Peter følte at han var<br />
nødt til å svare, og sa sint: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Dette var den første<br />
fornektelsen. Og straks gol hanen.<br />
Å, Peter! Så snar du var til å skamme deg over din mester! Så snar du var til å fornekte<br />
din Herre!<br />
Da Johannes kom inn på gårdsplassen, prøvde han ikke å legge skjul på at han var en av<br />
Jesu etterfølgere. Han blandet seg ikke med den barske flokken som hånet hans mester.<br />
Ingen spurte ham om noe, for han påtok seg ingen falsk rolle som ville utsette ham for<br />
mistanke. I stedet fant han seg en stille krok hvor pøbelen ikke ville legge merke til ham,<br />
men der han likevel kunne være så nær Jesus som det var mulig for ham å komme. Her<br />
kunne han se og høre alt som fant sted da hans Herre ble forhørt.<br />
Peter hadde ikke regnet med å bli avslørt. Ved å ta på seg en likegyldig mine stilte han<br />
seg på fiendens grunn, og han ble et lett bytte for fristelse. Hvis han var blitt oppfordret til å<br />
kjempe for Jesus, ville han ha vært en modig stridsmann. Men da hånens og foraktens<br />
pekefinger ble rettet mot ham, viste han seg som en kujon. Mange som ikke viker tilbake for<br />
aktiv kamp for sin Herre, blir drevet til å fornekte sin tro på grunn av latterliggjørelse. Ved å<br />
søke samvær med dem de burde unngå, utsetter de seg selv for fristelse. De innbyr fienden<br />
og kommer til å si og gjøre det som de under andre forhold aldri ville ha gjort. En <strong>Kristi</strong><br />
disippel som i våre dager skjuler sin tro av frykt for lidelse eller hån, fornekter sin Herre like<br />
virkelig som Peter gjorde i øversteprestens gård.<br />
Peter lot som om han ikke interesserte seg for det som skjedde under forhøret, men han<br />
krympet seg av sorg da han hørte de grusomme hånsord og så den mishandling Jesus ble<br />
utsatt for. Dessuten var han overrasket over at Jesus ville ydmyke seg selv og sine venner<br />
ved å finne seg i en slik behandling. For å skjule sine virkelige følelser prøvde han å jatte<br />
med Jesu forfølgere i deres upassende spøk og skjemting. Men hans oppførsel virket<br />
491