Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
kunne se hans tilsynelatende forferdelse, og forlangte at fangen, uten ytterligere prosedyre,
skulle dømmes for gudsbespottelse. «Hva skal vi nå med vitner?» spurte han. «Dere har hørt
gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Og alle fordømte ham .
Overbevisning blandet med forbitrelse fikk Kaifas til å handle slik han gjorde. Han var
rasende på seg selv fordi han trodde Kristi ord. I stedet for å ha et knust hjerte i dyp
erkjennelse av sannheten, og bekjenne at Jesus var Messias, rev han i stykker prestedrakten i
hårdnakket motstand. Denne handlingen hadde en dyp betydning. Lite var Kaifas klar over
dens mening. Ved denne handling, som ble utført for å påvirke dommerne og sikre at
Kristus ble dømt, fordømte han seg selv. Etter loven var han uskikket for prestetjenesten.
Han hadde avsagt dødsdommen over seg selv.
En øversteprest måtte ikke flerre klærne. Ifølge den levittiske loven var dette forbudt
under dødsstraff. Ikke under noen omstendigheter og ikke ved noen anledning måtte han
rive embetsdrakten i stykker. Det var skikk blant jødene å rive klærne i stykker når venner
døde. Men prestene måtte ikke følge denne skikken. Kristus hadde gitt Moses uttrykkelig
pålegg om dette. Alt det som presten hadde på seg, skulle være helt og uten lyte. Denne
vakre embetsdrakten symboliserte egenskapene hos ham som var det store motstykke, Jesus
Kristus. Ikke noe annet enn det fullkomne, i klesdrakt og holdning, i ord og ånd, ville være
akseptabelt for Gud. Han er hellig, og den jordiske gudstjeneste måtte være et bilde på hans
herlighet og fullkommenhet. Ikke noe annet enn fullkommenhet kunne være en passende
fremstilling av det hellige ved den himmelske tjeneste.
Et dødelig menneske kunne rive i stykker sitt eget hjerte ved å vise anger og ydmykhet.
Dette ville Gud anerkjenne. Men det måtte ikke komme noen rift i prestedrakten, for det
ville skjemme fremstillingen av de himmelske ting. Den øverstepresten som våget å utøve
det hellige embete og forrette tjeneste i helligdommen med en flerret embetsdrakt, ble sett
på som om han hadde vendt seg bort fra Gud. Ved å rive klærne i stykker fraskrev han seg
muligheten til å kunne utøve sitt embete. Han var ikke lenger godkjent av Gud som
tjenestegjørende prest. Den handlemåten Kaifas her la for dagen, åpenbarte onde
tilbøyeligheter og menneskelig ufullkommenhet.
Ved å rive i stykker embetsdrakten satte Kaifas Guds lov ut av kraft for å følge
menneskelige tradisjoner. En lov som mennesker hadde laget, tillot at en prest var skyldfri
når han viste sin avsky for synd ved å flerre embetsdrakten i tilfelle av gudsbespottelse. Slik
ble Guds lov satt ut av kraft på grunn av menneskelige lover. Folket fulgte med interesse alt
det øverstepresten foretok seg. Og Kaifas tenkte det ville gjøre virkning at han la sin
fromhet for dagen. Men ved denne handlingen som var ment som en anklage mot Kristus,
hånte han ham som Gud hadde sagt dette om: «Mitt navn er i ham.” Han gjorde seg skyldig
i gudsbespottelse. Mens han selv stod under Guds dom, avsa han dommen over Kristus som
gudsbespotter.
489