Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
«Er du Messias?»
Til slutt løftet Kaifas høyre hånd mot himmelen og sa til Jesus i form av en høytidelig ed:
«Ved den levende Gud byr jeg deg å si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Overfor denne
utfordringen kunne Jesus ikke være taus. Det var en tid til å tie og en tid til å tale. Han hadde
ikke sagt noe før han ble spurt direkte. Han visste at å svare ville bety den sikre død. Men
spørsmålet var kommet fra nasjonens øverste anerkjente myndighet og i Guds navn. Jesus
ville ikke unnlate å vise tilbørlig aktelse for loven. Og mer enn det:
Hans eget forhold til Faderen ble dratt i tvil. Han måtte tydelig si fra om hvem han var og
hvorfor han var kommet. Han hadde sagt til disiplene: «Den som bekjenner meg for
menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.” Nå gjentok han dette
ved sitt eget eksempel. Alle lyttet spent, og hvert øye var festet på ham da han svarte: «Du
har sagt det.» En himmelsk glans syntes å lyse opp det bleke ansiktet da han føyde til: «Men
jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og
komme på himmelens skyer.»
Et øyeblikk strålte Kristi guddommelighet gjennom hans menneskelige skikkelse.
Øverstepresten vek tilbake for Kristi gjennomtrengende blikk. Dette blikket syntes å lese
hans skjulte tanker og brenne seg inn i hans sinn. Aldri så lenge han levde, glemte han dette
blikket fra Guds forfulgte Sønn.
«Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på
himmelens skyer,» sa Jesus. Med denne uttalelsen fremstilte Jesus det motsatte av det som
nå fant sted. Han som var livets og herlighetens Herre, skulle sitte ved Guds høyre hånd.
Han skulle dømme hele verden, og ingen ville kunne anke hans avgjørelser. Da ville alt som
var skjult, komme frem i lyset, og det ville bli avsagt dom over enhver etter hans
gjerninger.
Øverstepresten ble skremt av det Jesus sa. Tanken på at de døde skulle oppstå igjen og
stilles for Guds domstol for å få igjen etter sine gjerninger, var en redselsfull tanke for
Kaifas. Han ønsket ikke at han en gang i fremtiden skulle bli dømt etter sine gjerninger. I
raske glimt så han som i et panorama det som skulle skje ved den endelige dom. Et øyeblikk
så han det fryktelige synet da gravene gav tilbake de døde, sammen med de hemmeligheter
som han håpet ville være skjult for all evighet. Et øyeblikk følte han som han stod foran den
evige dommer, og at han som ser alt, leste hans innerste, og åpenbarte hemmeligheter som
han trodde var gjemt sammen med de døde.
Scenebildet forsvant for øversteprestens blikk. Kristi ord stakk saddukeeren Kaifas i
hjertet. Han hadde forkastet læren om oppstandelsen, dommen og et liv etter dette. Nå ble
han fylt med djevelsk raseri. Skulle denne mannen som stod som fange foran ham, ha lov til
å angripe de teorier som betydde aller mest for ham? Han flerret embetsdrakten så folket
488