Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Aller først måtte de finne på noe å anklage ham for. Hittil hadde de ikke funnet noe som
helst. Annas gav beskjed om at Jesus skulle fremstilles for Kaifas. Han hørte til
saddukeerne, og noen av dem var Jesu farligste fiender. Selv om Kaifas manglet
karakterstyrke, var han like hard, hjerteløs og hensynsløs som Annas. Han ville ikke sky noe
middel for å rydde Jesus av veien. Det var tidlig på morgenen og svært mørkt. I lyset fra
fakler og lykter drog den væpnede flokken av sted til øversteprestens palass med fangen.
Mens rådsrnedlemmene holdt på å samles, spurte Annas og Kaifas ham ut igjen, men uten
resultat.
Da rådsrnedlemmene var samlet, inntok Kaifas sin plass som Rådets leder. På hver side
satt dommerne og de som var særlig interessert i forhøret. De romerske soldatene stod vakt
på plattformen nedenfor. Ved siden av den opphøyde plassen der øverstepresten satt, stod
Jesus. Folkemengden hadde blikket festet på ham. Det rådde en intens spenning. I hele
forsamlingen var Jesus den eneste som var rolig og fattet. Selve luften omkring ham syntes å
være gjennomtrengt av en hellig innflytelse.
Kaifas betraktet Jesus som sin rival. Den iver folket viste for å høre Jesus, og deres
tilsynelatende villighet til å ta imot hans lære, hadde vakt bitter misunnelse hos
øverstepresten. Men når Kaifas nå betraktet fangen, ble han slått av beundring for hans edle
og verdige holdning. Han følte seg overbevist om at denne mannen hadde spesiell
forbindelse med Gud. I neste øyeblikk avviste han hånlig denne tanken. Så hørtes stemmen
hans da han med et spottende og hovmodig tonefall forlangte at Jesus skulle gjøre et av sine
store mirakler for dem. Men Jesus lot som om han ikke hørte det. Folket sammenlignet den
opphissede og hatske opptreden av Annas og Kaifas med Jesu rolige og majestetiske
holdning. Selv i denne forherdede folkemassens sinn trengte dette spørsmålet seg frem: Skal
denne mannen som er så lik Gud i sitt vesen, dømmes som forbryter?
Kaifas merket stemningen som preget folkemengden, og derfor fremskyndet han
forhøret. Det rådde stor forvirring blant Jesu fiender. De var oppsatt på å sikre seg at han ble
domfelt, men de visste ikke hvordan de skulle få det til. Rådsmedlemmene var delt mellom
fariseerne og saddukeerne. Det var bittert fiendskap og strid mellom dem. Visse omstridte
punkter torde de ikke berøre av frykt for krangel. Med noen få ord kunne Jesus ha satt deres
fordommer opp mot hverandre, og kunne på den måten ha vendt deres forbitrelse bort fra
ham selv. Kaifas var klar over dette, og han ville unngå at det oppstod strid.
Det var rikelig med vitner til stede som kunne bevise at Jesus hadde gått hardt ut mot
prestene og de skriftlærde, og at han hadde kalt dem hyklere og mordere. Men det var ikke
hensiktsmessig å bringe frem slike vitnemål. I sine skarpe sammenstøt med fariseerne hadde
saddukeerne brukt et lignende språk overfor dem, og et slikt vitnemål ville ikke ha noen
vekt hos romerne, som selv følte avsky for fariseernes hykleri. Det var mange beviser for at
Jesus ikke hadde tatt hensyn til jødenes vedtekter og hadde talt respektløst om mange av
486