Kristi Lidenskap_(norsk)
Share Embed Flag
Download ePaper

Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap Kristus leste prestens hensikt som en åpen bok. Som om han så inn i dypet av anklagerens sjel, avviste han at det fantes noen hemmelig overenskomst mellom ham og dem som fulgte ham, eller at han samlet dem i hemmelighet for å kunne skjule sine planer. Han hadde ingen hemmeligheter når det gjaldt hans hensikter og hans lære. «Jeg har talt åpent og fritt til alle,» svarte han. «Alltid har jeg undervist i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen; i det skjulte har jeg ikke talt.» Jesus viste hvilken motsetning det var mellom hans egen måte å virke på og de metodene hans anklagere brukte. I månedsvis hadde de vært på jakt etter ham og forsøkt å legge en felle for ham og få ham fremstilt for en hemmelig domstol. Ved falsk edsavleggelse kunne de oppnå det som var umulig ved hederlige midler. Nå holdt de på å gjennomføre sine hensikter, Når han ble pågrepet ved midnattstider av en pøbelhop, når han ble hånet og mishandlet før han var dømt, eller endog anklaget, var det deres arbeidsmetode, men ikke hans. Deres handlemåte var i strid med loven. Deres egne regler slo fast at ethvert menneske skulle bli behandlet som uskyldig inntil det motsatte var bevist. Prestene var faktisk domfelt av sine egne regler. Henvendt til ham som spurte ham ut, sa Jesus: «Hvorfor spør du meg?» Hadde ikke prestene og rådsherrene sendt ut spioner som skulle overvåke hans bevegelser og rapportere hvert eneste ord han sa? Hadde ikke disse utsendingene, vært til stede hver gang folk kom sammen, og underrettet prestene om alt han hadde sagt og gjort? «Spør heller dem som har hørt meg, hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.» Den bestemte måten Jesus svarte på, gjorde at Annas ble taus. Han fryktet for at Kristus skulle si noe om hans handlemåte som han helst ville holde skjult. Derfor sa han ikke mer til ham denne gangen. En av vaktene ble sint da: han så at Annas var brakt til taushet. Han slo Jesus i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?» Rolig svarte Jesus: «Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det! Men var det rett det jeg sa, hvorfor slår du meg da?» Han gjengjeldte ikke med hissige ord. Hans rolige svar kom fra en som var syndfri, tålmodig og mild og som ikke lot seg provosere. Det var en lidelse for Kristus å bli utskjelt og hånet. Han ble utsatt for enhver form for skammelig behandling fra de menneskene han selv hadde skapt, og som han nå var i ferd med å ofre seg for. Hans lidelse stod i forhold til hans fullkomne hellighet og hans hat til synden. Det var et stadig offer for ham å bli satt under forhør av mennesker som oppførte seg som demoner. Å være omgitt av slike som var under Satans kontroll, var opprørende for ham. Han visste at ved å la sin guddomsmakt stråle frem, kunne han på et øyeblikk kvitte seg med sine grusomme plageånder. Dette gjorde alt sammen så mye vanskeligere å tåle. Jødene ventet på en Messias som skulle åpenbare seg med ytre prakt. De ventet at han ved et eneste lynglimt av overveldende viljekraft skulle endre menneskenes tenkesett så de 484

Kristi Lidenskap skulle anerkjenne hans overhøyhet. De trodde at han på den måten skulle sikre seg opphøyelse for sin egen del og tilfredsstille deres ærgjerrige håp. Når Jesus derfor ble behandlet med forakt, ble han sterkt fristet til å åpenbare sin guddommelige natur. Med et ord eller et blikk kunne han tvinge sine forfølgere til å erkjenne at han var herre over konger og herskere, over prester og tempel. Men den vanskelige oppgaven for ham var å holde seg til den status han hadde valgt: å være ett med menneskeheten. Himmelens engler var vitne til hver eneste handling som ble begått mot deres kjære leder. De lengtet etter å utfri Kristus. Når englene handler etter Guds vilje, er de allmektige. På Kristi befaling utryddet de en gang 185 000 mann av assyrerhæren i løpet av en natt. Hvor lett ville det ikke ha vært for englene når de så det skammelige som hendte da Jesus ble forhørt, å vise sin harme ved å tilintetgjøre Guds motstandere! Men de fikk ingen befaling om å gjøre det. Han som kunne ha dømt sine fiender til døden, holdt ut deres grusomhet. Hans kjærlighet til sin Far, og det løfte han hadde gitt fra verdens grunnvoll ble lagt om å ta på seg syndebyrden, gjorde at han tålte den brutale behandling fra dem han var kommet fot å frelse. Det var en del av hans frelseroppgave at han i sin menneskelighet skulle bære all den mishandling og hån som mennesker kunne overøse ham med. Menneskehetens eneste håp var at Kristus underkastet seg all den lidelse som mennesker kunne påføre ham. Jesus hadde ikke sagt noe som hans anklagere kunne benytte til sin fordel. Likevel ble han holdt bundet som et tegn på at han var dømt. Likevel måtte det foreligge noe som hadde et ytre preg av lov og rett. Derfor var det nødvendig at det formelt ble holdt en lovlig rettergang. Myndighetene var bestemt på å fremskynde- dette. De visste hvilken aktelse folket hadde for Jesus, og de fryktet for at hvis ryktet om pågripelsen kom ut, ville det bli gjort forsøk på å befri ham. Og hvis forhøret og avrettingen ikke skjedde straks, ville det bli en ukes utsettelse på grunn av påsken. Dette kunne ødelegge deres planer. Når det gjaldt å sikre seg at Jesus ble domfelt, satte de i stor grad sin lit til pøbelhopens medvirkning. Mange i denne folkemengden hørte til bunnsjiktet i Jerusalem. Skulle saken bli utsatt en uke, ville opphisselsen avta, og det ville sannsynligvis komme omslag i stemningen. Den mer respektable del av befolkningen ville ta parti for Jesus, og mange ville stå frem og forsvare ham og bringe for dagen de mektige gjerninger han hadde gjort. Dette ville vekke folkets harme mot Det høye råd. Rådets fremgangsmåte i saken ville bli fordømt, og Jesus ville bli løslatt så han kunne ta imot folkemengdens hyllest. Derfor bestemte prestene og rådsherrene seg for at før deres planer ble kjent, skulle Jesus overleveres til romerne. For øverstepresten Kaifas 485

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

skulle anerkjenne hans overhøyhet. De trodde at han på den måten skulle sikre seg<br />

opphøyelse for sin egen del og tilfredsstille deres ærgjerrige håp. Når Jesus derfor ble<br />

behandlet med forakt, ble han sterkt fristet til å åpenbare sin guddommelige natur. Med et<br />

ord eller et blikk kunne han tvinge sine forfølgere til å erkjenne at han var herre over konger<br />

og herskere, over prester og tempel. Men den vanskelige oppgaven for ham var å holde seg<br />

til den status han hadde valgt: å være ett med menneskeheten.<br />

Himmelens engler var vitne til hver eneste handling som ble begått mot deres kjære<br />

leder. De lengtet etter å utfri Kristus. Når englene handler etter Guds vilje, er de allmektige.<br />

På <strong>Kristi</strong> befaling utryddet de en gang 185 000 mann av assyrerhæren i løpet av en natt.<br />

Hvor lett ville det ikke ha vært for englene når de så det skammelige som hendte da Jesus<br />

ble forhørt, å vise sin harme ved å tilintetgjøre Guds motstandere! Men de fikk ingen<br />

befaling om å gjøre det. Han som kunne ha dømt sine fiender til døden, holdt ut deres<br />

grusomhet. Hans kjærlighet til sin Far, og det løfte han hadde gitt fra verdens grunnvoll ble<br />

lagt om å ta på seg syndebyrden, gjorde at han tålte den brutale behandling fra dem han var<br />

kommet fot å frelse. Det var en del av hans frelseroppgave at han i sin menneskelighet<br />

skulle bære all den mishandling og hån som mennesker kunne overøse ham med.<br />

Menneskehetens eneste håp var at Kristus underkastet seg all den lidelse som mennesker<br />

kunne påføre ham.<br />

Jesus hadde ikke sagt noe som hans anklagere kunne benytte til sin fordel. Likevel ble<br />

han holdt bundet som et tegn på at han var dømt. Likevel måtte det foreligge noe som hadde<br />

et ytre preg av lov og rett. Derfor var det nødvendig at det formelt ble holdt en lovlig<br />

rettergang. Myndighetene var bestemt på å fremskynde- dette. De visste hvilken aktelse<br />

folket hadde for Jesus, og de fryktet for at hvis ryktet om pågripelsen kom ut, ville det bli<br />

gjort forsøk på å befri ham. Og hvis forhøret og avrettingen ikke skjedde straks, ville det bli<br />

en ukes utsettelse på grunn av påsken. Dette kunne ødelegge deres planer.<br />

Når det gjaldt å sikre seg at Jesus ble domfelt, satte de i stor grad sin lit til pøbelhopens<br />

medvirkning. Mange i denne folkemengden hørte til bunnsjiktet i Jerusalem. Skulle saken<br />

bli utsatt en uke, ville opphisselsen avta, og det ville sannsynligvis komme omslag i<br />

stemningen. Den mer respektable del av befolkningen ville ta parti for Jesus, og mange ville<br />

stå frem og forsvare ham og bringe for dagen de mektige gjerninger han hadde gjort. Dette<br />

ville vekke folkets harme mot Det høye råd. Rådets fremgangsmåte i saken ville bli fordømt,<br />

og Jesus ville bli løslatt så han kunne ta imot folkemengdens hyllest. Derfor bestemte<br />

prestene og rådsherrene seg for at før deres planer ble kjent, skulle Jesus overleveres til<br />

romerne.<br />

For øverstepresten Kaifas<br />

485

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!