Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 75 - For jødenes domstol
I hast førte de Jesus av sted over Kedron-bekken, forbi hager og olivenlunder og gjennom
gatene i den sovende byen. Det var over midnatt, og støyen fra folkehopen som fulgte ham,
lød skjærende i den stille natteluften. Jesus var bundet og ble voktet nøye. Det var
smertefullt for ham å bevege seg. Men de som hadde grepet ham, skyndte seg ivrig av sted
med ham til den tidligere øverstepresten Annas’ residens.
Forhørt av Annas
Annas var overhodet for den prestefamilien som hadde ansvaret for tjenesten. Av aktelse
for hans alder anerkjente folket ham som øversteprest. Hos ham søkte man råd, og det han
tilrådet, ble fulgt som om det var Guds egen røst. Han måtte være den første til å møte Jesus
som nå var fange i prestenes makt. Han måtte også være til stede under forhøret av ham,
fordi de fryktet at den mindre erfarne Kaifas ikke skulle være i stand til å oppnå det som var
deres hensikt. Ved denne anledningen ville de benytte seg av hans sluhet, list og
skarpsindighet, for de måtte i alle fall være sikre på å få Jesus dømt.
Formelt skulle han forhøres av Det høye råd, men Annas foretok et foreløpig forhør av
ham. Under det romerske styret kunne Rådet ikke avsi dødsdom. Det kunne bare forhøre en
fange og avsi en dom som skulle stadfestes av de romerske myndigheter. Det var derfor
nødvendig å komme frem med slike anklager som romerne ville betrakte som kriminelle. De
måtte dessuten finne på en anklage som også etter jødenes oppfatning ville føre til
domfellelse.
Ikke så få av prestene og rådsherrene var blitt overbevist av Kristi undervisning. Det var
bare frykten for å bli utstøtt fra synagogen som hindret dem i å bekjenne ham. Prestene
husket godt innvendingen Nikodemus tidligere hadde kommet med: «Vår lov dømmer vel
ikke en mann før han er blitt forhørt, og en vet hva han har gjort?” Den gangen hadde dette
ført til at rådsmøtet ble avbrutt, og deres planer ble forpurret. Nå ble ikke Josef fra Arimatea
og Nikodemus innkalt. Men det var andre som kanskje ville våge å uttale seg og hevde rett
og rettferdighet. Forhøret måtte bli ledet på en slik måte at Rådets medlemmer ble enige om
å ta standpunkt mot Jesus.
Det var to anklager som prestene ønsket å fremme. Hvis man kunne bevise at Jesus var
gudsbespotter, ville han bli fordømt av jødene. Hvis han ble erklært skyldig i oppvigleri,
ville romerne sikkert dømme ham. Annas prøvde først å få fastslått den andre av disse
anklagene. Derfor spurte han Jesus ut om hans disipler og hans lære, i håp om at han skulle
si noe som kunne gi ham bevismateriale som han kunne benytte. Han hadde til hensikt å
lokke frem en eller annen uttalelse til bevis for at Jesus prøvde å danne en hemmelig
organisasjon i den hensikt å opprette et nytt rike. Deretter ville prestene kunne overlevere
ham til romerne som en fredsforstyrrer og opprørsleder.
483