Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ham og pøbelhopen. Et guddommelig lys strålte over ansiktet hans, og noe som lignet en
due, overskygget ham. Overfor denne guddommelige herlighet kunne drapsmennene ikke
holde stand et øyeblikk. De ravet vaklende tilbake. Prestene, de eldste, soldatene og til og
med Judas falt til jorden som døde.
Engelen trakk seg tilbake, og lyset svant bort. Jesus hadde anledning til å komme seg
unna, men han ble hvor han var, rolig og behersket. Lik en som var blitt herliggjort, stod han
midt i den forherdede flokken som nå lå hjelpeløs foran ham. Disiplene så på dette, tause av
forundring og ærefrykt.
Men situasjonen endret seg raskt. Pøbelhopen begynte å trenge seg innpå. De romerske
soldatene, prestene og Judas samlet seg omkring Jesus. De syntes å skamme seg over sin
svakhet, og fryktet for at han skulle slippe unna. Igjen spurte Jesus: «Hvem leter dere etter?»
De hadde fått bevis for at han som stod foran dem, var Guds Sønn, men de ville ikke la seg
overbevise. På spørsmålet: «Hvem leter dere etter?» svarte de igjen: «Jesus fra Nasaret.»
Jesus sa da: «Jeg har sagt dere at det er meg. Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» Og
han pekte på disiplene. Han visste hvor svak deres tro var, og han ville verne dem mot
fristelser og prøver. For deres skyld var han beredt til å ofre seg selv.
Forræderen Judas glemte ikke den rollen han skulle spille. Da pøbelen kom inn i hagen,
var det han som viste vei, og øverstepresten fulgte like etter. Judas hadde gitt Jesu forfølgere
et tegn og sagt: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!” Nå later han som om han ikke har
noe med dem å gjøre. Han går helt bort til Jesus og tar ham i hånden som en fortrolig venn.
Med ordene: «Vær hilset, rabbi!» kysser han ham gjentatte ganger. Det så ut som om han
gråt og følte medlidenhet med Jesus.
Jesus sa til ham: «Min venn, gjør det du er kommet for å gjøre.» Stemmen skalv av sorg
da han føyde til: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Dette burde ha vekket
forræderens samvittighet og rørt hans harde hjerte. Men nå var han blottet for æresfølelse,
troskap og menneskelig medfølelse. Skamløs og trassig stod han der uten noe som tydet på
at han var villig til å gi etter. Han hadde gitt seg i Satans vold, og hadde ingen kraft til å stå
ham imot. Jesus avviste ikke forræderens kyss. Pøbelhopen ble dristigere da de så at Judas
rørte ved ham som de like før hadde sett herliggjort. Nå grep de fatt i Jesus og begynte å
binde de hendene som alltid hadde vært opptatt med å gjøre godt.
Disiplene hadde tenkt at Jesus ikke ville gå med på å la seg gripe, for den samme kraften
som hadde fått pøbelhopen til å falle til jorden som døde, kunne holdt dem hjelpeløse inntil
Jesus og de som var med ham, hadde kommet seg bort. Disiplene ble skuffet og harme da
det ble tatt frem tau for å binde hendene til Jesus. Sinnet flammet opp i Peter. Brått drog han
sverdet og forsøkte å forsvare Mesteren. Men han greide bare å hogge øret av
øversteprestens tjener. Da Jesus så hva som skjedde, gjorde han seg fri, selv om de romerske
481