Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
hadde bedt tre ganger. Engler lengtet etter å bringe lindring til Guds Sønn som led. Men de
kunne ikke. Det fantes ingen vei for Guds Sønn til å slippe unna.
I denne fryktelige krisen da alt stod på spill, og den hemmelighetsfulle kalken skalv i
hånden på ham som led, da åpnet himmelen seg, og et lys strålte frem midt i den mørke og
stormfulle krisestunden. Den mektige engelen som står for Guds ansikt, og som hadde
overtatt den posisjonen som Satan hadde mistet, kom og stod ved siden av Kristus. Han kom
ikke for å ta kalken fra ham, men for å styrke ham til å drikke den, med forsikring om
Faderens kjærlighet. Han kom for å gi kraft til ham som bad og som var både guddommelig
og menneskelig. Han rettet blikket hans mot den åpne himmelen og fortalte om de
mennesker som ville bli frelst som et resultat av hans lidelser. Han forsikret ham om at hans
Far var større og mektigere enn Satan, at hans død ville føre til Satans fullstendige nederlag,
og at denne verdens riker ville bli gitt til Den Høyestes hellige. Han forsikret ham om at
etter all hans plage og sjelenød skulle han se lys og bli tilfreds, for han ville få se mange
mennesker frelst for evig.
Kristi sjeleangst opphørte ikke, men hans tungsinn og motløshet var borte. Stormen
hadde ikke på noen måte avtatt, men han som den var rettet mot, var blitt styrket til å møte
den. Han gikk frem, rolig og fattet. En himmelsk fred preget det blodmerkede ansiktet. Han
hadde holdt ut det som ikke noe menneske noen gang kunne tåle, for han hadde smakt
dødssmerten for hvert eneste menneske.
Jesus blir tatt til fange
Disiplene som sov, var plutselig blitt vekket av det lyset som omgav Jesus. De så engelen
som bøyde seg over deres Herre som lå utstrakt på jorden. De så at han løftet hans hode til
sitt bryst og pekte opp mot himmelen. De hørte stemmen hans som lød som den herligste
musikk, og som talte trøstende og håpefulle ord. Det fikk disiplene til å minnes det som
hendte på Forklarelsens berg. De husket den herlighet som hadde omgitt Jesus i templet, og
Guds røst som hadde talt fra skyen. Nå ble denne samme herlighet igjen åpenbart, og de
følte ikke lenger noen frykt for sin mester. Han var under Guds omsorg. En mektig engel var
blitt sendt for å beskytte ham. Trette som de er, gir disiplene igjen etter for den merkelige
døsighet som overvelder dem. Igjen finner Jesus dem sovende.
Sørgmodig ser han på dem og sier: «Dere sover og hviler fremdeles? Stunden er nær da
Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.» Mens han enda talte, hørte han
fottrinnene til pøbelhopen som lette etter ham. Og han sa: «Stå opp, la oss gå! Han som
forråder meg, er nær.» Ikke noe spor av den sjelekval Jesus nettopp hadde opplevd, var
synlig da han gikk frem for å møte forræderen. Han stod foran disiplene og sa til flokken
som nærmet seg: «Hvem leter dere etter?» De svarte: «Jesus fra Nasaret.» «Det er meg,» sa
Jesus. Da han sa dette, kom den engelen som nylig hadde hjulpet ham, og stilte seg mellom
480