Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
denne prøvens stund. Nå bad han ikke for disiplene, at deres tro ikke måtte svikte. Han bad
for sin egen fristede og forpinte sjel.
Det fryktelige øyeblikket var kommet - det som skulle avgjøre verdens skjebne.
Menneskehetens skjebne lå dirrende i vektskålen. Selv nå kunne Kristus nekte å drikke den
kalken som var tilmålt straffskyldige mennesker. Enda var det ikke for sent. Han kunne
tørke blodsvetten av pannen og overlate menneskene til å omkomme i sin synd. Han kunne
si: La overtrederen få straffen for sin synd, og jeg vil vende tilbake til min Far!
Vil Guds Sønn virkelig drikke ydmykelsens og sjeleangstens bitre kalk? Vil den
uskyldige lide følgene av syndens forbannelse for å frelse de skyldige? Med skjelvende
stemme utbryter han: «Min far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det,
så la din vilje skje.»
Tre ganger har han bedt denne bønnen. Tre ganger har det menneskelige i ham veket
tilbake for det siste, avgjørende offer. Men nå dukker menneskeslektens historie opp for
verdens gjenløser. Han ser at lovens overtredere må omkomme hvis de blir overlatt til seg
selv. Han ser menneskets hjelpeløshet. Han ser syndens makt. En fortapt verdens lidelser og
elendighet viser seg for ham. Han ser den skjebne som truer den, og han treffer sin
beslutning. Han vil frelse menneskene, hva det enn skal koste ham selv. Han tar imot
bloddåpen for at millioner som holder på å gå fortapt, kan få evig liv. Han har forlatt
himmelen, der alt er renhet, lykke og herlighet, for å frelse det ene fortapte får, den eneste
verden som har falt i synd. Han vil ikke vike unna sin misjon. Han vil bli forsoneren for en
slekt som har valgt å synde. Nå er hans bønn bare preget av underkastelse. «Kan ikke dette
beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.»
Etter at traff denne avgjørelsen, falt han som døende til jorden. Hvor var nå disiplene, så
de kunne holde hendene sine under hodet til sin avmektige mester, og væte pannen til ham
som var «verre tilredt enn noen mann»? Jesus tråkket vinpressen alene, og av folkene var
ingen med ham. Men Gud led med sin Sønn. Engler var vitne til Kristi sjeleangst. De så sin
Herre omsluttet av legioner av demoniske krefter og hvordan han ble trykket ned av en
gyselig og hemmelighetsfull redsel. Det var stillhet i himmelen. Ingen harpe ble rørt.
Faderen holdt tilbake strålene av lys, kjærlighet og glans fra sin kjære Sønn. Hvis dødelige
mennesker kunne ha sett englehærens forbauselse da den i stum smerte betraktet dette, ville
de bedre forstått hvor utålelig synden er i hans øyne.
Da alt stod på spill
De verdener som ikke var falt i synd, og englene i himmelen, hadde med spent interesse
fulgt med etter som striden nærmet seg slutten. Satan og ondskapens makter, den falne
engleskaren, fulgte denne store krisen i frelsesplanen med spent oppmerksomhet. Både de
gode og de onde makter ventet for å se hvilket svar som ville komme på den bønnen Kristus
479