Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men
menneskenaturen er svak.» Disiplenes svakhet vakte Jesu medlidenhet. Han fryktet for at de
ikke ville være i stand til å holde ut den prøven som ville komme over dem når han ble
forrådt og måtte dø. Han bebreidet dem ikke, men sa: «Våk og be om at dere ikke må
komme i fristelse.» Selv i sin dype angst prøvde han å unnskylde deres svakhet. «Ånden er
villig,» sa han, «men menneskenaturen er svak.»
Den andre bønnekampen
Igjen ble Guds Sønn grepet av en overmenneskelig sjeleangst. Svak og utmattet vaklet
han tilbake til det stedet hvor han før hadde kjempet. Lidelsen var enda større enn første
gang. Når sjeleangsten kom over ham, falt svetten «som bloddråper til jorden». Sypressene
og palmetrærne var de tause vitner til hans angst. Fra de løvrike grenene falt duggen i tunge
dråper ned på ham som var slått til jorden. Det var som om naturen gråt fordi dens skaper
kjempet alene mot mørkets makter.
Kort tid i forveien hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av
motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list,
hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i
guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre
stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele
tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om
han alt var herliggjort. Med fast og sikker stemme hadde han sunget sine lovsanger. Han
hadde talt ømt og oppmuntrende til disiplene. Nå var timen for mørkets makter kommet. Nå
lød stemmen hans i kveldens stillhet, ikke med seiersklang, men fylt av menneskelig kval og
angst. Hans ord nådde frem til de søvnige disiplene: «Min Far! Kan ikke dette beger gå meg
forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.»
Den første tanke hos disiplene var straks å gå bort til ham. Men han hadde pålagt dem å
bli der for å våke og be. Da Jesus kom til dem, fant han dem fremdeles sovende. Igjen følte
han en lengsel etter menneskelig fellesskap, etter å høre noen ord fra disiplene som ville gi
lindring og bryte mørkets tryllemakt som holdt på å overmanne ham. Men øynene deres var
tunge av søvn, og de visste ikke hva de skulle svare ham. De våknet av at han kom bort til
dem. Da så de at ansiktet hans hadde spor av dødsangstens blodsvette. Dette skremte dem,
for de forstod ikke hans sjelekval: «Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et
menneske.”
Den tredje bønnekampen
Jesus snudde seg og gikk igjen bort dit hvor han kunne være helt alene. Der falt han til
jorden, overveldet av redselen fra det store mørket. Det menneskelige i Guds Sønn skalv i
478