Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.» Disiplenes svakhet vakte Jesu medlidenhet. Han fryktet for at de ikke ville være i stand til å holde ut den prøven som ville komme over dem når han ble forrådt og måtte dø. Han bebreidet dem ikke, men sa: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse.» Selv i sin dype angst prøvde han å unnskylde deres svakhet. «Ånden er villig,» sa han, «men menneskenaturen er svak.» Den andre bønnekampen Igjen ble Guds Sønn grepet av en overmenneskelig sjeleangst. Svak og utmattet vaklet han tilbake til det stedet hvor han før hadde kjempet. Lidelsen var enda større enn første gang. Når sjeleangsten kom over ham, falt svetten «som bloddråper til jorden». Sypressene og palmetrærne var de tause vitner til hans angst. Fra de løvrike grenene falt duggen i tunge dråper ned på ham som var slått til jorden. Det var som om naturen gråt fordi dens skaper kjempet alene mot mørkets makter. Kort tid i forveien hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort. Med fast og sikker stemme hadde han sunget sine lovsanger. Han hadde talt ømt og oppmuntrende til disiplene. Nå var timen for mørkets makter kommet. Nå lød stemmen hans i kveldens stillhet, ikke med seiersklang, men fylt av menneskelig kval og angst. Hans ord nådde frem til de søvnige disiplene: «Min Far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.» Den første tanke hos disiplene var straks å gå bort til ham. Men han hadde pålagt dem å bli der for å våke og be. Da Jesus kom til dem, fant han dem fremdeles sovende. Igjen følte han en lengsel etter menneskelig fellesskap, etter å høre noen ord fra disiplene som ville gi lindring og bryte mørkets tryllemakt som holdt på å overmanne ham. Men øynene deres var tunge av søvn, og de visste ikke hva de skulle svare ham. De våknet av at han kom bort til dem. Da så de at ansiktet hans hadde spor av dødsangstens blodsvette. Dette skremte dem, for de forstod ikke hans sjelekval: «Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske.” Den tredje bønnekampen Jesus snudde seg og gikk igjen bort dit hvor han kunne være helt alene. Der falt han til jorden, overveldet av redselen fra det store mørket. Det menneskelige i Guds Sønn skalv i 478
Kristi Lidenskap denne prøvens stund. Nå bad han ikke for disiplene, at deres tro ikke måtte svikte. Han bad for sin egen fristede og forpinte sjel. Det fryktelige øyeblikket var kommet - det som skulle avgjøre verdens skjebne. Menneskehetens skjebne lå dirrende i vektskålen. Selv nå kunne Kristus nekte å drikke den kalken som var tilmålt straffskyldige mennesker. Enda var det ikke for sent. Han kunne tørke blodsvetten av pannen og overlate menneskene til å omkomme i sin synd. Han kunne si: La overtrederen få straffen for sin synd, og jeg vil vende tilbake til min Far! Vil Guds Sønn virkelig drikke ydmykelsens og sjeleangstens bitre kalk? Vil den uskyldige lide følgene av syndens forbannelse for å frelse de skyldige? Med skjelvende stemme utbryter han: «Min far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.» Tre ganger har han bedt denne bønnen. Tre ganger har det menneskelige i ham veket tilbake for det siste, avgjørende offer. Men nå dukker menneskeslektens historie opp for verdens gjenløser. Han ser at lovens overtredere må omkomme hvis de blir overlatt til seg selv. Han ser menneskets hjelpeløshet. Han ser syndens makt. En fortapt verdens lidelser og elendighet viser seg for ham. Han ser den skjebne som truer den, og han treffer sin beslutning. Han vil frelse menneskene, hva det enn skal koste ham selv. Han tar imot bloddåpen for at millioner som holder på å gå fortapt, kan få evig liv. Han har forlatt himmelen, der alt er renhet, lykke og herlighet, for å frelse det ene fortapte får, den eneste verden som har falt i synd. Han vil ikke vike unna sin misjon. Han vil bli forsoneren for en slekt som har valgt å synde. Nå er hans bønn bare preget av underkastelse. «Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.» Etter at traff denne avgjørelsen, falt han som døende til jorden. Hvor var nå disiplene, så de kunne holde hendene sine under hodet til sin avmektige mester, og væte pannen til ham som var «verre tilredt enn noen mann»? Jesus tråkket vinpressen alene, og av folkene var ingen med ham. Men Gud led med sin Sønn. Engler var vitne til Kristi sjeleangst. De så sin Herre omsluttet av legioner av demoniske krefter og hvordan han ble trykket ned av en gyselig og hemmelighetsfull redsel. Det var stillhet i himmelen. Ingen harpe ble rørt. Faderen holdt tilbake strålene av lys, kjærlighet og glans fra sin kjære Sønn. Hvis dødelige mennesker kunne ha sett englehærens forbauselse da den i stum smerte betraktet dette, ville de bedre forstått hvor utålelig synden er i hans øyne. Da alt stod på spill De verdener som ikke var falt i synd, og englene i himmelen, hadde med spent interesse fulgt med etter som striden nærmet seg slutten. Satan og ondskapens makter, den falne engleskaren, fulgte denne store krisen i frelsesplanen med spent oppmerksomhet. Både de gode og de onde makter ventet for å se hvilket svar som ville komme på den bønnen Kristus 479
- Page 436 and 437: Kristi Lidenskap Snart skulle det
- Page 438 and 439: Kristi Lidenskap Kapittel 68 - I de
- Page 440 and 441: Kristi Lidenskap det og få evig li
- Page 442 and 443: Kristi Lidenskap uttalte dette, og
- Page 444 and 445: Kristi Lidenskap skal villede mange
- Page 446 and 447: Kristi Lidenskap dit ut, eller: «H
- Page 448 and 449: Kristi Lidenskap å gi verden evang
- Page 450 and 451: Kristi Lidenskap var den første so
- Page 452 and 453: Kristi Lidenskap i naturen, og de h
- Page 454 and 455: Kristi Lidenskap Det er fordi dette
- Page 456 and 457: Kristi Lidenskap Denne siste kvelde
- Page 458 and 459: Kristi Lidenskap Da Judas valgte si
- Page 460 and 461: Kristi Lidenskap I liv og lære har
- Page 462 and 463: Kristi Lidenskap Kapittel 72 - Natt
- Page 464 and 465: Kristi Lidenskap forskende blikk, s
- Page 466 and 467: Kristi Lidenskap Hva nattverden bet
- Page 468 and 469: Kristi Lidenskap Når vi betrakter
- Page 470 and 471: Kristi Lidenskap Det er ikke mange
- Page 472 and 473: Kristi Lidenskap vil jeg gjøre, s
- Page 474 and 475: Kristi Lidenskap Hva Den Hellige Å
- Page 476 and 477: Kristi Lidenskap Ånd, men det er t
- Page 478 and 479: Kristi Lidenskap fremstilt som et v
- Page 480 and 481: Kristi Lidenskap Det store ønske s
- Page 482 and 483: Kristi Lidenskap gitt sin menighet
- Page 484 and 485: Kristi Lidenskap Den første bønne
- Page 488 and 489: Kristi Lidenskap hadde bedt tre gan
- Page 490 and 491: Kristi Lidenskap soldatene holdt ha
- Page 492 and 493: Kristi Lidenskap Kristus leste pres
- Page 494 and 495: Kristi Lidenskap Aller først mått
- Page 496 and 497: Kristi Lidenskap «Er du Messias?»
- Page 498 and 499: Kristi Lidenskap Da Kaifas rev klæ
- Page 500 and 501: Kristi Lidenskap unaturlig. Hans ha
- Page 502 and 503: Kristi Lidenskap Om deres argumente
- Page 504 and 505: Kristi Lidenskap Judas var høyt ak
- Page 506 and 507: Kristi Lidenskap bort fra de viktig
- Page 508 and 509: Kristi Lidenskap Judas ropte igjen:
- Page 510 and 511: Kristi Lidenskap som viste deres ir
- Page 512 and 513: Kristi Lidenskap Jesus svarte ikke
- Page 514 and 515: Kristi Lidenskap fra smerte og ydmy
- Page 516 and 517: Kristi Lidenskap til Herodes, lands
- Page 518 and 519: Kristi Lidenskap «Vær hilset, du
- Page 520 and 521: Kristi Lidenskap Igjen gikk han inn
- Page 522 and 523: Kristi Lidenskap blod komme over os
- Page 524 and 525: Kristi Lidenskap og dermed hindre h
- Page 526 and 527: Kristi Lidenskap Hadde de visst at
- Page 528 and 529: Kristi Lidenskap korset, så skal v
- Page 530 and 531: Kristi Lidenskap Menneskene kan øv
- Page 532 and 533: Kristi Lidenskap knuste Guds Sønns
- Page 534 and 535: Kristi Lidenskap overgir jeg min å
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men<br />
menneskenaturen er svak.» Disiplenes svakhet vakte Jesu medlidenhet. Han fryktet for at de<br />
ikke ville være i stand til å holde ut den prøven som ville komme over dem når han ble<br />
forrådt og måtte dø. Han bebreidet dem ikke, men sa: «Våk og be om at dere ikke må<br />
komme i fristelse.» Selv i sin dype angst prøvde han å unnskylde deres svakhet. «Ånden er<br />
villig,» sa han, «men menneskenaturen er svak.»<br />
Den andre bønnekampen<br />
Igjen ble Guds Sønn grepet av en overmenneskelig sjeleangst. Svak og utmattet vaklet<br />
han tilbake til det stedet hvor han før hadde kjempet. Lidelsen var enda større enn første<br />
gang. Når sjeleangsten kom over ham, falt svetten «som bloddråper til jorden». Sypressene<br />
og palmetrærne var de tause vitner til hans angst. Fra de løvrike grenene falt duggen i tunge<br />
dråper ned på ham som var slått til jorden. Det var som om naturen gråt fordi dens skaper<br />
kjempet alene mot mørkets makter.<br />
Kort tid i forveien hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av<br />
motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list,<br />
hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i<br />
guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre<br />
stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele<br />
tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om<br />
han alt var herliggjort. Med fast og sikker stemme hadde han sunget sine lovsanger. Han<br />
hadde talt ømt og oppmuntrende til disiplene. Nå var timen for mørkets makter kommet. Nå<br />
lød stemmen hans i kveldens stillhet, ikke med seiersklang, men fylt av menneskelig kval og<br />
angst. Hans ord nådde frem til de søvnige disiplene: «Min Far! Kan ikke dette beger gå meg<br />
forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.»<br />
Den første tanke hos disiplene var straks å gå bort til ham. Men han hadde pålagt dem å<br />
bli der for å våke og be. Da Jesus kom til dem, fant han dem fremdeles sovende. Igjen følte<br />
han en lengsel etter menneskelig fellesskap, etter å høre noen ord fra disiplene som ville gi<br />
lindring og bryte mørkets tryllemakt som holdt på å overmanne ham. Men øynene deres var<br />
tunge av søvn, og de visste ikke hva de skulle svare ham. De våknet av at han kom bort til<br />
dem. Da så de at ansiktet hans hadde spor av dødsangstens blodsvette. Dette skremte dem,<br />
for de forstod ikke hans sjelekval: «Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et<br />
menneske.”<br />
Den tredje bønnekampen<br />
Jesus snudde seg og gikk igjen bort dit hvor han kunne være helt alene. Der falt han til<br />
jorden, overveldet av redselen fra det store mørket. Det menneskelige i Guds Sønn skalv i<br />
478