Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap Den første bønnekampen Jesus gikk et lite stykke bort fra dem, men ikke lenger enn at de både kunne se og høre ham. Der falt han utstrakt til jorden. Han følte at synden ville skille ham fra hans Far. Avgrunnen var så bred, så svart og så dyp at den fikk ham til å gyse. Han måtte ikke gjøre bruk av sin guddomsmakt for å unngå denne sjeleangsten. Som menneske måtte han lide følgene av menneskets synd, og ’han måtte holde ut Guds vrede overfor overtredelse. Jesus var nå i en situasjon helt forskjellig fra den han tidligere hadde vært i. Hans lidelser kan best beskrives med profetens ord: «Sverd, våkn opp mot min hyrde, mot mannen som står meg nær, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.” Som stedfortreder og borgsmann for det syndige menneske led han under Guds rettferdighet. Han så hva rettferdighet betydde. Hittil hadde han vært i forbønn for andre. Nå lengtet han etter selv å ha en forbeder. Da Jesus følte at hans enhet med Faderen ble brutt, fryktet han for at han i sin menneskelige natur ikke ville være i stand til å holde ut kampen mot mørkets makter. Under fristelsen i ødemarken sto menneskeslektens skjebne på spill. Den gangen var det Kristus som seiret. Nå var fristeren kommet for å kjempe den siste fryktelige kampen. Dette hadde han forberedt seg på i de tre årene Jesus hadde vært i virksomhet. Alt stod på spill for ham. Hvis han led nederlag her, var det forbi med hans håp om å skaffe seg herredømmet. Verdens riker ville til sist tilfalle Kristus. Han selv ville bli overvunnet og styrtet. Men hvis Kristus kunne overvinnes, ville jorden bli Satans rike, og menneskeslekten ville for alltid være i hans makt. Når Kristus tenkte på hva stridens utfall kunne bli, ble han fylt med redsel for å bli skilt fra Gud. Satan sa til ham at hvis han gikk i borgen for en syndig verden, ville atskillelsen bli evig. Han ville bli ett med Satans rike, og ville aldri mer bli ett med Gud. Hva ville han kunne oppnå ved å ofre seg slik? Hvor håpløs syntes ikke menneskenes skyld og utakknemlighet! Satan malte situasjonen i de aller mørkeste farger: Det folket som gjør krav på å stå over alle andre når det gjelder materielle og åndelige fortrinn, har forkastet deg. De prøver å ødelegge deg som er grunnvollen, midtpunktet og seglet på de løfter som er gitt dem som et utvalgt folk. En av dine egne disipler, som har lyttet til din undervisning og vært en av de fremste i gjerningen, vil forråde deg. En av de ivrigste disiplene vil fornekte deg. Og alle vil forlate deg! Tanken på dette fylte Kristus med avsky. At dem han hadde påtatt seg å frelse, og som han elsket så høyt, skulle gjøre felles sak med Satan, skar ham i hjertet. Kampen var fryktelig. Den kunne bare ses i forhold til den skyld som hvilte på nasjonen, på anklagerne og forræderen, og skylden hos hele den verden som ligger i det onde. Menneskenes synder lå tungt på Kristus, og følelsen av Guds vrede mot synden holdt på å knuse ham. Betrakt ham når han tenker på den prisen han må betale for menneskenes frelse. I sin sjelekval klynger han seg til den kalde jorden som for å unngå å bli dratt lenger bort fra 476
Kristi Lidenskap Gud. Nattens kjølige dugg faller på ham der han ligger utstrakt på jorden, men han enser det ikke. Fra de bleke leppene lyder det bitre ropet: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi.» Men selv nå føyer han til: «Ikke som jeg vil, bare som du vil.» Disiplene sov Menneskehjertet lengter etter medfølelse når det lider. Denne lengsel følte Kristus i sitt innerste. Han kom til disiplene i den ytterste sjeleangst og med en brennende lengsel etter å høre noen trøstens ord fra dem som han så ofte hadde velsignet og trøstet og hadde skjermet i sorg og nød. Han som alltid hadde hatt medfølende ord å si til dem, led nå under en overmenneskelig angst. Han lengtet etter å vite at de bad for ham og for seg selv. Hvor mørk tok ikke syndens ondskap seg ut! Fryktelig var fristelsen til å la menneskene bære følgene av sin egen skyld, mens han stod uskyldig overfor Gud. Kunne han bare vite at disiplene forstod og satte pris på dette, ville det ha styrket ham. Med smertefull anstrengelse reiste han seg opp. Så vaklet han bort til det stedet hvor han hadde etterlatt disiplene. Men han fant dem sovende. Hadde han funnet dem i bønn, ville han følt det som en lindring. Hadde de søkt tilflukt i Gud for at ikke Satans krefter skulle få overhånd over dem, ville han ha blitt trøstet ved deres faste tro. Men de hadde ikke gitt akt på den gjentatte advarselen: «Våk og be!» Til å begynne med hadde de vært bekymret over å se at deres Herre, som vanligvis var så rolig og verdig, kjempet med en sorg som for dem var helt ufattelig. De hadde bedt da de hørte de smertefulle ropene. De mente ikke å svikte ham, men de var som lammet av døsighet. Den kunne de ha ristet av seg hvis de hadde fortsatt med å trenge inn på Gud i bønn. De innså ikke hvor nødvendig det var å våke og be inderlig til Gud for å kunne stå imot fristelsen. Like før Jesus drog av sted til hagen, hadde han sagt til disiplene: «l natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg.» De hadde gitt ham den sterkeste forsikring om at de ville følge ham både i fengsel og død. Og Peter som hadde så stor tiltro til seg selv, føyde til: «Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.” Disiplene stolte på seg selv. De hadde ikke festet blikket på sin mektige hjelper, slik han hadde bedt dem å gjøre. Da Jesus mest behøvde deres medfølelse og bønner, sovnet de. Til og med Peter sov. Johannes, den disippelen som hadde lent seg mot Jesu bryst, han sov også. Den kjærlighet Johannes hadde for sin mester, burde holdt ham våken. Hans inderlige bønner burde ha blandet seg med Jesu bønner i denne stund av overveldende sorg. Jesus hadde tilbrakt hele netter i bønn for disiplene, om at deres tro ikke måtte svikte. Hvis han nå hadde spurt Jakob og Johannes som han en gang tidligere hadde gjort: «Kan dere drikke det beger jeg skal drikke?” ville de ikke ha våget å svare: «Det kan vi.» . Jesu stemme vekket disiplene, men de kunne nesten ikke kjenne ham fordi ansiktet var så forandret av smerte. Til Peter sa han: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste 477
- Page 434 and 435: Kristi Lidenskap behandlet som util
- Page 436 and 437: Kristi Lidenskap Snart skulle det
- Page 438 and 439: Kristi Lidenskap Kapittel 68 - I de
- Page 440 and 441: Kristi Lidenskap det og få evig li
- Page 442 and 443: Kristi Lidenskap uttalte dette, og
- Page 444 and 445: Kristi Lidenskap skal villede mange
- Page 446 and 447: Kristi Lidenskap dit ut, eller: «H
- Page 448 and 449: Kristi Lidenskap å gi verden evang
- Page 450 and 451: Kristi Lidenskap var den første so
- Page 452 and 453: Kristi Lidenskap i naturen, og de h
- Page 454 and 455: Kristi Lidenskap Det er fordi dette
- Page 456 and 457: Kristi Lidenskap Denne siste kvelde
- Page 458 and 459: Kristi Lidenskap Da Judas valgte si
- Page 460 and 461: Kristi Lidenskap I liv og lære har
- Page 462 and 463: Kristi Lidenskap Kapittel 72 - Natt
- Page 464 and 465: Kristi Lidenskap forskende blikk, s
- Page 466 and 467: Kristi Lidenskap Hva nattverden bet
- Page 468 and 469: Kristi Lidenskap Når vi betrakter
- Page 470 and 471: Kristi Lidenskap Det er ikke mange
- Page 472 and 473: Kristi Lidenskap vil jeg gjøre, s
- Page 474 and 475: Kristi Lidenskap Hva Den Hellige Å
- Page 476 and 477: Kristi Lidenskap Ånd, men det er t
- Page 478 and 479: Kristi Lidenskap fremstilt som et v
- Page 480 and 481: Kristi Lidenskap Det store ønske s
- Page 482 and 483: Kristi Lidenskap gitt sin menighet
- Page 486 and 487: Kristi Lidenskap time? Våk og be o
- Page 488 and 489: Kristi Lidenskap hadde bedt tre gan
- Page 490 and 491: Kristi Lidenskap soldatene holdt ha
- Page 492 and 493: Kristi Lidenskap Kristus leste pres
- Page 494 and 495: Kristi Lidenskap Aller først mått
- Page 496 and 497: Kristi Lidenskap «Er du Messias?»
- Page 498 and 499: Kristi Lidenskap Da Kaifas rev klæ
- Page 500 and 501: Kristi Lidenskap unaturlig. Hans ha
- Page 502 and 503: Kristi Lidenskap Om deres argumente
- Page 504 and 505: Kristi Lidenskap Judas var høyt ak
- Page 506 and 507: Kristi Lidenskap bort fra de viktig
- Page 508 and 509: Kristi Lidenskap Judas ropte igjen:
- Page 510 and 511: Kristi Lidenskap som viste deres ir
- Page 512 and 513: Kristi Lidenskap Jesus svarte ikke
- Page 514 and 515: Kristi Lidenskap fra smerte og ydmy
- Page 516 and 517: Kristi Lidenskap til Herodes, lands
- Page 518 and 519: Kristi Lidenskap «Vær hilset, du
- Page 520 and 521: Kristi Lidenskap Igjen gikk han inn
- Page 522 and 523: Kristi Lidenskap blod komme over os
- Page 524 and 525: Kristi Lidenskap og dermed hindre h
- Page 526 and 527: Kristi Lidenskap Hadde de visst at
- Page 528 and 529: Kristi Lidenskap korset, så skal v
- Page 530 and 531: Kristi Lidenskap Menneskene kan øv
- Page 532 and 533: Kristi Lidenskap knuste Guds Sønns
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
Gud. Nattens kjølige dugg faller på ham der han ligger utstrakt på jorden, men han enser det<br />
ikke. Fra de bleke leppene lyder det bitre ropet: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå<br />
meg forbi.» Men selv nå føyer han til: «Ikke som jeg vil, bare som du vil.»<br />
Disiplene sov<br />
Menneskehjertet lengter etter medfølelse når det lider. Denne lengsel følte Kristus i sitt<br />
innerste. Han kom til disiplene i den ytterste sjeleangst og med en brennende lengsel etter å<br />
høre noen trøstens ord fra dem som han så ofte hadde velsignet og trøstet og hadde skjermet<br />
i sorg og nød. Han som alltid hadde hatt medfølende ord å si til dem, led nå under en<br />
overmenneskelig angst. Han lengtet etter å vite at de bad for ham og for seg selv. Hvor mørk<br />
tok ikke syndens ondskap seg ut! Fryktelig var fristelsen til å la menneskene bære følgene<br />
av sin egen skyld, mens han stod uskyldig overfor Gud. Kunne han bare vite at disiplene<br />
forstod og satte pris på dette, ville det ha styrket ham.<br />
Med smertefull anstrengelse reiste han seg opp. Så vaklet han bort til det stedet hvor han<br />
hadde etterlatt disiplene. Men han fant dem sovende. Hadde han funnet dem i bønn, ville<br />
han følt det som en lindring. Hadde de søkt tilflukt i Gud for at ikke Satans krefter skulle få<br />
overhånd over dem, ville han ha blitt trøstet ved deres faste tro. Men de hadde ikke gitt akt<br />
på den gjentatte advarselen: «Våk og be!» Til å begynne med hadde de vært bekymret over<br />
å se at deres Herre, som vanligvis var så rolig og verdig, kjempet med en sorg som for dem<br />
var helt ufattelig. De hadde bedt da de hørte de smertefulle ropene. De mente ikke å svikte<br />
ham, men de var som lammet av døsighet. Den kunne de ha ristet av seg hvis de hadde<br />
fortsatt med å trenge inn på Gud i bønn. De innså ikke hvor nødvendig det var å våke og be<br />
inderlig til Gud for å kunne stå imot fristelsen.<br />
Like før Jesus drog av sted til hagen, hadde han sagt til disiplene: «l natt kommer dere<br />
alle til å vende dere bort fra meg.» De hadde gitt ham den sterkeste forsikring om at de ville<br />
følge ham både i fengsel og død. Og Peter som hadde så stor tiltro til seg selv, føyde til:<br />
«Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.” Disiplene stolte på seg selv. De<br />
hadde ikke festet blikket på sin mektige hjelper, slik han hadde bedt dem å gjøre. Da Jesus<br />
mest behøvde deres medfølelse og bønner, sovnet de. Til og med Peter sov.<br />
Johannes, den disippelen som hadde lent seg mot Jesu bryst, han sov også. Den<br />
kjærlighet Johannes hadde for sin mester, burde holdt ham våken. Hans inderlige bønner<br />
burde ha blandet seg med Jesu bønner i denne stund av overveldende sorg. Jesus hadde<br />
tilbrakt hele netter i bønn for disiplene, om at deres tro ikke måtte svikte. Hvis han nå hadde<br />
spurt Jakob og Johannes som han en gang tidligere hadde gjort: «Kan dere drikke det beger<br />
jeg skal drikke?” ville de ikke ha våget å svare: «Det kan vi.» .<br />
Jesu stemme vekket disiplene, men de kunne nesten ikke kjenne ham fordi ansiktet var så<br />
forandret av smerte. Til Peter sa han: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste<br />
477