Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Gud. Nattens kjølige dugg faller på ham der han ligger utstrakt på jorden, men han enser det
ikke. Fra de bleke leppene lyder det bitre ropet: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå
meg forbi.» Men selv nå føyer han til: «Ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Disiplene sov
Menneskehjertet lengter etter medfølelse når det lider. Denne lengsel følte Kristus i sitt
innerste. Han kom til disiplene i den ytterste sjeleangst og med en brennende lengsel etter å
høre noen trøstens ord fra dem som han så ofte hadde velsignet og trøstet og hadde skjermet
i sorg og nød. Han som alltid hadde hatt medfølende ord å si til dem, led nå under en
overmenneskelig angst. Han lengtet etter å vite at de bad for ham og for seg selv. Hvor mørk
tok ikke syndens ondskap seg ut! Fryktelig var fristelsen til å la menneskene bære følgene
av sin egen skyld, mens han stod uskyldig overfor Gud. Kunne han bare vite at disiplene
forstod og satte pris på dette, ville det ha styrket ham.
Med smertefull anstrengelse reiste han seg opp. Så vaklet han bort til det stedet hvor han
hadde etterlatt disiplene. Men han fant dem sovende. Hadde han funnet dem i bønn, ville
han følt det som en lindring. Hadde de søkt tilflukt i Gud for at ikke Satans krefter skulle få
overhånd over dem, ville han ha blitt trøstet ved deres faste tro. Men de hadde ikke gitt akt
på den gjentatte advarselen: «Våk og be!» Til å begynne med hadde de vært bekymret over
å se at deres Herre, som vanligvis var så rolig og verdig, kjempet med en sorg som for dem
var helt ufattelig. De hadde bedt da de hørte de smertefulle ropene. De mente ikke å svikte
ham, men de var som lammet av døsighet. Den kunne de ha ristet av seg hvis de hadde
fortsatt med å trenge inn på Gud i bønn. De innså ikke hvor nødvendig det var å våke og be
inderlig til Gud for å kunne stå imot fristelsen.
Like før Jesus drog av sted til hagen, hadde han sagt til disiplene: «l natt kommer dere
alle til å vende dere bort fra meg.» De hadde gitt ham den sterkeste forsikring om at de ville
følge ham både i fengsel og død. Og Peter som hadde så stor tiltro til seg selv, føyde til:
«Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.” Disiplene stolte på seg selv. De
hadde ikke festet blikket på sin mektige hjelper, slik han hadde bedt dem å gjøre. Da Jesus
mest behøvde deres medfølelse og bønner, sovnet de. Til og med Peter sov.
Johannes, den disippelen som hadde lent seg mot Jesu bryst, han sov også. Den
kjærlighet Johannes hadde for sin mester, burde holdt ham våken. Hans inderlige bønner
burde ha blandet seg med Jesu bønner i denne stund av overveldende sorg. Jesus hadde
tilbrakt hele netter i bønn for disiplene, om at deres tro ikke måtte svikte. Hvis han nå hadde
spurt Jakob og Johannes som han en gang tidligere hadde gjort: «Kan dere drikke det beger
jeg skal drikke?” ville de ikke ha våget å svare: «Det kan vi.» .
Jesu stemme vekket disiplene, men de kunne nesten ikke kjenne ham fordi ansiktet var så
forandret av smerte. Til Peter sa han: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste
477