Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 74 - Getsemane
Sammen med disiplene gikk Jesus langsomt på veien til Getsemane-hagen. Stor og full
skinte påskemånen fra en skyfri himmel. I byen med de mange pilegrimsteltene var alt stille
og rolig.
Bøyd under all verdens synd
Jesus hadde hatt en alvorlig samtale med disiplene og hadde undervist dem om mange
ting. Men da han nærmet seg Getsemane, ble han merkverdig taus. Han hadde ofte vært på
dette stedet for å kunne være i stille ettertanke og bønn. Men aldri før hadde han vært så
sorgtung som denne natten da han skulle kjempe sin siste kamp. Gjennom hele sitt liv på
jorden hadde han vært i Guds nærhet. Når han kom i konflikt med mennesker som var
inspirert av Satans ånd, kunne han si: «Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke
latt meg være alene, for jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.” Men nå så det ut
som han var blitt utestengt fra Guds nærhet som holdt ham oppe. Nå ble han regnet blant
overtredere. Han måtte bære skylden for den falne menneskehet. All vår synd måtte legges
på ham som selv var uten synd. Så fryktelig er synden for ham, og så tung er byrden av
skyld han må bære, at han blir fristet til å frykte for at den for alltid vil lukke ham ute fra
Faderens kjærlighet. Under følelsen av hvor forferdelig Guds vrede er overfor overtredelse,
utbryter han: «Min sjel er tynget til døden av sorg.»
Som de nærmet seg hagen, la disiplene merke til den forandring som skjedde med
Mesteren. Aldri før hadde de sett ham så sorgtung og taus. Etter hvert som han gikk videre,
ble han stadig mer sorgfull. Likevel våget de ikke å spørre ham om grunnen. Han vaklet som
om han holdt på å falle. Da de nådde frem til hagen, så disiplene seg ivrig om etter stedet
der han pleide å være alene for å hvile. Hvert eneste skritt han nå tok, var besværlig. Han
stønnet høyt som om han led under presset av en forferdelig byrde. De som var med ham,
måtte støtte ham to ganger, ellers ville han ha falt om.
Ved inngangen til hagen etterlot Jesus alle disiplene unntatt tre, og påla dem å be for seg
selv og for ham. Sammen med Peter, Jakob og Johannes gikk han bort til et mer ensomt
sted. Disse tre disiplene var Jesu mest fortrolige venner. De hadde sett hans herlighet på
Forklarelsens berg. De hadde sett Moses og Elia i samtale med ham, og de hadde hørt røsten
fra himmelen.
I sin siste store kamp ønsket Jesus nå å ha dem i nærheten. Ofte hadde de tilbrakt natten
sammen med ham på dette stedet. Etter at de hadde våket og bedt en stund, pleide de sove
uforstyrret et lite stykke fra ham. De sov til han vekket dem om morgenen for en ny dags
virksomhet. Men nå ønsket han at de skulle tilbringe natten sammen med ham i bønn.
Likevel kunne han ikke holde ut tanken på at de skulle være vitne til den sjeleangst han
måtte gjennomgå. «Bli her og våk med meg,» sa han.
475