Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
uttalelsen fra ham som visste alt. De var uforberedt for prøven. Når fristelsen kom over dem,
ville de forstå hvor svake de egentlig var.
Da Peter sa at han ville følge sin Herre i fengsel og død, mente han hvert ord han sa. Men
han kjente ikke seg selv. Skjult i hans hjerte fantes det dårlige egenskaper som
omstendighetene ville blåse liv i. Hvis han ikke ble klar over den fare han var i, ville dette
føre til hans evige undergang. Jesus så hos ham en selvopptatthet og en selvsikkerhet som
ville være større enn hans kjærlighet til Kristus. I hans erfaring var det kommet frem mye
svakhet, ubeseiret synd, likegyldighet, et vanhellig temperament og tankeløshet når det
gjaldt å begi seg inn på fristelsens grunn.
Jesu alvorlige advarsel var et kall til hjerteransakelse. Peter trengte å ha mistillit til seg
selv og en sterkere tro på Kristus. Hvis han i ydmykhet hadde tatt imot advarselen, ville han
ha bedt hjordens hyrde om å bevare sine får. Da han holdt på å synke ute på Gennesaretsjøen,
ropte han: «Herre, frels meg!” 1 Da rakte Jesus ut hånden og grep fatt i Peters hånd.
Dersom han nå hadde ropt til Jesus: «Frels meg fra meg selv!» ville han blitt bevart. Men
Peter følte at Jesus ikke stolte helt på ham, og det syntes han var ille. Han følte seg
fornærmet, og ble bare mer sta i sin selvtillit.
Jesus er full av medynk med disiplene. Han kan ikke redde dem fra prøven, men han lar
dem ikke være uten trøst. Han forsikrer dem om at han skal bryte gravens lenker, og at hans
kjærlighet ikke vil svikte. Han sier til dem: «Etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for
dere til Galilea.” 2 Før de fornektet ham, hadde de forsikring om tilgivelse. Etter hans død
og oppstandelse visste de at de var tilgitt og dyrebare for Kristus.
Vintreet og grenene
Jesus og disiplene var på vei til Getsemane ved foten av Oljeberget. Det var et ensomt
sted der Jesus ofte hadde vært i stille ettertanke og bønn. Han hadde forklart disiplene om
hensikten med sin misjon til verden, og at de måtte opprettholde det åndelige forhold til
ham. Nå illustrerer han dette. Månen skinner klart, og han får øye på et frodig vintre. Mens
han gjør disiplene oppmerksom på det, benytter han det som et symbol.
«Jeg er det sanne vintre,» sier han. I stedet for å velge den grasiøse palmen, det høyreiste
sedertre et eller det sterke eiketreet, bruker han vintreet med dets hengende ranker som en
fremstilling av seg selv. Palmetreet, sedertreet og eiken står alene. De trenger ingen støtte.
Men vintreet slynger seg omkring sprinkelverket og klatrer på den måten mot himmelen.
Slik var også Kristus i sin menneskelighet avhengig av guddommelig kraft. «Jeg kan ikke
gjøre noe av meg selv,» sa han. 13
«Jeg er det sanne vintre.» Jødene hadde alltid betraktet vintreet som den edleste av alle
planter og som et bilde på alt som var kraftfullt, fremragende og fruktbart. Israel var blitt
469