Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kristi stedfortredere
Før Kristus gav seg selv som offerlammet, søkte han etter den mest betydningsfulle og
fullkomne gave som han kunne gi sine etterfølgere, en gave som ville bringe nådens
ubegrensede hjelpemidler innenfor deres rekkevidde. «Jeg vil be Faderen, og han skal gi
dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta
imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos
dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til
dere.»
Ånden hadde vært i verden forut for dette. Helt fra begynnelsen av gjenløsningsverket
hadde den virket på menneskene. Mens Kristus var på jorden, hadde disiplene ikke ønsket
noen annen hjelper. De ville ikke føle sitt behov for Ånden før Jesus ikke lenger var
personlig blant dem. Da ville den komme. Den Hellige Ånd er Kristi stedfortreder, men uten
menneskelig personlighet og uavhengig av den. Fordi Kristus hadde menneskeskikkelse,
kunne han ikke personlig være alle steder. Derfor var det til deres beste at han skulle gå til
Faderen og sende Ånden til å være hans etterfølger på jorden. Da ville ingen ha noen fordel
av hvor de oppholdt seg eller av deres personlige kontakt med Kristus. Ved Ånden ville han
være tilgjengelig for alle. Da ville han være dem nærmere enn om han ikke hadde fart opp
til himmelen.
«Den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg
for ham.» Jesus visste alt om disiplenes fremtid. Han så at en av dem ble ført til skafottet og
en annen til korset, en i landflyktighet mellom øde fjell ute på havet, og andre til forfølgelse
og død. Han oppmuntret dem med løftet om at han ville være hos dem i enhver prøve. Dette
løftet har ikke mistet noe av sin kraft.
Herren vet alt om sine trofaste tjenere som er i fengsel for hans skyld, eller som er forvist
til øde øyer. Han trøster dem med sitt eget nærvær. Når den troende for sannhetens skyld
blir stilt frem for urettferdige domstoler, står Kristus ved siden av ham. Alle beskyldninger
som rammer ham, rammer også Kristus. Igjen og igjen blir Kristus dømt i sine disiplers
skikkelse. Når en blir innesperret bak fengselsmurer, oppliver han sinnet med sin kjærlighet.
Når en lider døden for hans skyld, sier Kristus: «Jeg er ... den levende. Jeg var død, men se,
jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.” Det livet som ofres for meg,
blir bevart til evig herlighet.
Til alle tider og på alle steder, i alle sorger og under alle lidelser, når utsiktene synes
mørke og fremtiden problemfylt, og når vi føler oss hjelpeløse og ensomme, vil talsmannen
bli sendt som svar på troens bønn. Forholdene kan skille oss fra enhver jordisk venn, men
ingen forhold og ingen avstand kan skille oss fra den himmelske talsmann. Hvor vi enn er,
og hvor vi går, er han alltid ved vår side for å støtte, hjelpe og oppmuntre oss.
465