Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Det er ikke mange veier til himmelen. Den enkelte kan ikke velge sin egen vei. Kristus
sier: «Jeg er veien .... Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Siden evangeliet første
gang ble forkynt, da det i Eden ble uttalt at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode, var
Kristus blitt opphøyd som veien, sannheten og livet. Han var veien da Adam levde, og da
Abel kom frem for Gud med blodet av lammet som var slaktet, det som var et bilde på
gjenløserens blod. Kristus var veien til frelse for patriarker og profeter. Han er den eneste
veien som gir oss adgang til Gud. «Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far.
Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» Men enda forstod disiplene det ikke. «Herre,
vis oss Faderen,» utbrøt Filip, «og det er nok for oss.»
Jesus var forbauset over hvor sløv Filip var til å fatte dette, og han spurte med smertefull
undring: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge?» Er det mulig at
du ikke ser Faderen i de gjerninger han gjør gjennom meg? Tror du ikke at jeg kom for å
vitne om Faderen? «Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?» «Den som har sett meg, har
sett Faderen.» . Kristus opphørte ikke å være Gud da han ble menneske. Selv om han
fornedret seg selv til å bli menneske, var Guddommen fremdeles noe som var hans eget.
Kristus var den eneste som kunne fremstille Faderen for menneskene, og dette hadde
disiplene vært vitne til i mer enn tre år.
«Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke annet, så tro det for
selve gjerningenes skyld.» Deres tro kunne hvile trygt på det vitnesbyrd som Kristi
gjerninger hadde gitt, og som ikke noe menneske av seg selv hadde kunnet gjøre. Kristi
gjerninger vitnet om hans guddommelighet. Gjennom ham var Faderen blitt åpenbart.
Hvis disiplene trodde på denne levende forbindelsen mellom Faderen og Sønnen, ville
deres tro ikke svikte når de så Kristi lidelse og død for å frelse den fortapte verden. Kristus
prøvde å føre dem ut av den svake trostilstand de var i. Han ville lede dem inn i den erfaring
de ville få om de virkelig kunne fatte hva han var - Gud i menneskeskikkelse. Han ville at
de skulle innse at deres tro måtte lede opp til Gud og være forankret der. Hvor alvorlig og
utholdende prøvde ikke vår medfølende frelser å forberede disiplene på den storm av
fristelser som snart ville bryte løs over dem! Han ville at de skulle være skjult med ham i
Gud.
Mens Kristus talte, lyste Guds herlighet fra ansiktet hans. Alle som var der, følte en hellig
ærefrykt mens de med henført oppmerksomhet lyttet til ham. De ble mer avgjort dratt til
ham. Og etter som de kom nærmere Kristus i større kjærlighet, kom de også nærmere
hverandre. De følte at himmelen var ganske nær, og at det de lyttet til, var et budskap fra
deres himmelske Far.
Grenseløse muligheter
462