Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
skulle han kunne vise dem at virkelig storhet består i kjærlighetens tjeneste og i sann
ydmykhet? Hvordan kunne han tenne kjærlighetens glød i deres hjerter og sette dem i stand
til å fatte det som han lengtet etter å fortelle dem?
Det var ikke noe som tydet på at disiplene ville tjene hverandre. Jesus ventet en stund for
å se hva de ville gjøre. Så reiste han seg fra bordet. Han tok av seg kappen, for den ville ha
hindret ham i å bevege seg fritt. Så tok han et linklede og bandt det om seg. Med forbauselse
og interesse så disiplene på dette og ventet i taushet på hva som videre ville skje. «Så heller
han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han
hadde rundt livet.» Denne handlingen åpnet øynene deres. Bitter skam og ydmykelse fylte
dem. De forstod den usagte irettesettelsen, og de så seg selv i et helt nytt lys.
Slik gav Kristus uttrykk for sin kjærlighet til disiplene. Deres egenkjærlige innstilling
fylte ham med sorg. Men han innlot seg ikke i noen diskusjon med dem om deres
vanskeligheter. I stedet gav han dem et eksempel som de aldri ville glemme. Hans
kjærlighet til dem lot seg ikke forstyrre eller slokke. Han visste at Faderen hadde gitt alt i
hans hender, og at han kom fra Gud og vendte tilbake til Gud. Han var fullstendig klar over
sin guddommelighet. Men han hadde lagt til side sin kongekrone og sin kongelige drakt og
tatt på seg en tjeners rolle. En av de siste handlinger i hans liv på jorden var å gjøre tjenerens
gjerning.
Før påsken hadde Judas for andre gang hatt en sammenkomst med prestene og de
skriftlærde og hadde inngått en avtale om å overgi Jesus til dem. Likevel var han etterpå
igjen sammen med disiplene som om han var helt uskyldig og var interessert i å være med
og gjøre i stand til festmåltidet. Disiplene visste ikke noe om de hensikter Judas hadde. Bare
Jesus kunne lese hans hemmelighet. Likevel avslørte han ham ikke. Jesus lengtet etter å
vinne ham. Han følte en like stor byrde for ham som han følte for Jerusalem da han gråt
over den dødsdømte byen. I sitt hjerte ropte han: «Hvordan kan jeg oppgi deg?»
Judas merket denne kjærlighetens tvingende makt. Da han kjente Jesu hender som vasket
føttene hans og tørket dem med linkledet, følte han igjen og igjen hvordan hjertet skalv
under trangen til der på stedet å bekjenne sin synd. Men han ville ikke ydmyke seg. Han
forherdet seg og ville ikke angre. De gamle impulser, som for et kort øyeblikk var trengt
tilbake, fikk igjen makt over ham.
Judas følte seg støtt over at Jesus vasket disiplenes føtter. Hvis Jesus kunne ydmyke seg
på en slik måte, kunne han ikke være Israels konge. Alt håp om verdslig ære i et jordisk rike
var tilintetgjort. Judas slo seg til ro med tanken på at det ikke var noe å vinne ved å følge
Jesus. Etter å ha sett hvordan han nedverdiget seg selv, slik han oppfattet det, ble han styrket
i sitt forsett om å fornekte ham og innrømme at han var blitt lurt. Han var besatt av en ond
ånd og bestemte seg til å fullføre det han hadde gått med på - å forråde sin Herre.
449