Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Denne siste kvelden sammen med disiplene hadde Jesus mye å si til dem. Hvis de hadde
vært forberedt på å ta imot det han lengtet etter å si dem, ville de blitt spart for den
hjerteknusende sjelekval, for skuffelse og vantro. Men Jesus så at de ikke kunne tåle det han
hadde å si. Når han så inn i ansiktene deres, døde advarselens og trøstens ord på leppene
hans. Det var helt stille en stund. Det var som om Jesus ventet på noe. Disiplene var ille til
mote. Det var som om den medfølelse og ømhet som Kristi smerte hadde fremkalt, var i ferd
med å forsvinne. Hans sorgfulle ord om hans egen lidelse hadde gjort lite inntrykk. De blikk
de sendte hverandre, fortalte om misunnelse og strid.
Strid om status
Nå ble det en strid mellom dem om hvem som skulle gjelde for å være den største. Denne
striden som pågikk mens Jesus var til stede, såret ham og gjorde ham sorgfull. Disiplene
klynget seg til sin kongstanke: at Kristus ville hevde sin makt og ta plass på Davids trone.
Og hver av dem lengtet etter den høyeste posisjon i riket. De hadde foretatt sin egen
vurdering av seg selv og av hverandre. I stedet for å betrakte sine brødre som mer verdige,
satte de seg selv fremst.
Den bønnen Jakob og Johannes kom med, om å få sitte på høyre og venstre side av Kristi
trone, hadde vakt forbitrelse hos de andre. At de to brødrene kunne driste seg til å be om de
høyeste posisjoner, ergret de ti disiplene i den grad at det truet med innbyrdes splittelse. De
følte at de ble uriktig bedømt, og at deres troskap og evner ikke ble påskjønnet. Judas var
den som gikk hardest ut mot Jakob og Johannes. Da disiplene kom inn i salen der de skulle
holde måltid, hadde de harmfulle følelser overfor hverandre. Judas trengte seg frem nærmest
Jesus på hans venstre side. Johannes var på den høyre. Hvis det fantes noen plass som var
den fornemste, var Judas bestemt på at den skulle han ha, og den plassen, mente de, måtte
være nærmest Kristus. Men Judas var en forræder.
Det hadde også oppstått et annet stridsspørsmål. Ved et festmåltid var det skikk og bruk
at en tjener vasket gjestenes føtter, og ved denne anledningen var de vanlige forberedelser
gjort. Vannkrukke, fat og håndkle var på plass, klart til fotvaskingen. Men det var ingen
tjener til stede. Derfor var det disiplenes plikt å utføre denne handlingen. Men hver av
disiplene gav etter for sin sårede stolthet og bestemte seg for at han ikke ville påta seg
tjenerens rolle. Alle syntes å være uberørte og likegyldige som om det ikke angikk dem. De
lot som om de var helt uvitende om at det var noe de burde gjøre. Ved sin taushet nektet de
å ydmyke seg.
Jesus vasker disiplenes føtter
Hvordan skulle Jesus få disse stakkars menneskene dit hvor Satan ikke skulle vinne en
avgjort seier over dem? Hvordan kunne han vise dem at bare å bekjenne seg til å være i
disippelflokken ikke gjorde dem til disipler eller sikret dem en plass i hans rike? Hvordan
448