Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
det og få evig liv.» Alle som vil være Kristi medarbeidere, og som ønsker å bære frukt, må
først falle i jorden og dø. Livet må legges ned i den plogfuren som er verdens nød.
Egenkjærligheten og egeninteressen må dø. Selvoppofrelsens lover selvoppholdelsens lov.
Husbonden tar vare på kornet ved å kaste det bort. Slik er det også i menneskelivet. Å gi er å
leve. Det livet som blir bevart, er det livet som blir gitt til tjeneste for Gud og mennesker.
De som ofrer sitt liv i denne verden for Kristi skyld, skal berge det og få evig liv.
Det livet vi bruker på oss selv, ligner det kornet som blir spist. Det blir borte, men blir
ikke forøket. En person kan samle alt han makter til seg selv. Han kan leve, tenke og legge
planer for seg selv. Men hans liv svinner bort, og han har ingenting. Å tjene seg selv er å
ødelegge seg selv.
«Om noen vil tjene meg,» sa Jesus, «må han følge meg, og der jeg er, skal også min
tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen.» Alle som sammen med Jesus har
båret selvoppofrelsens kors, vil få del med ham i hans herlighet. Det var en glede for Jesus i
hans ydmykelse og smerte at disiplene skulle bli herliggjort med ham. De er frukten av hans
selvoppofrelse. Hans lønn er at hans karakter og sinnelag kommer til uttrykk i dem. Det vil
bli hans glede gjennom evigheten. Denne gleden deler de med ham når frukten av deres
arbeid og offer viser seg i andres liv. De er Kristi medarbeidere, og Faderen vil ære dem slik
som han ærer sin Sønn.
Budskapet fra grekerne, som var et symbol på innsamlingen av hedningene, gjorde at
hele Jesu misjon trådte frem i hans sinn. Gjenløsningens verk passerte revy for hans blikk,
helt fra den tiden da planen ble lagt i himmelen, til den død som han nå skulle lide. En
hemmelighetsfull sky syntes å omgi Guds Sønn. De som var i nærheten av ham, følte dens
mørke uhygge. Han satt i dype tanker. Endelig ble stillheten brutt av hans sorgfulle stemme:
«Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden?»
I sin forutfølelse var Jesus alt i ferd med å drikke den bitre skål. Hans menneskelighet
krympet seg for det øyeblikket da han skulle føle seg oppgitt og sviktet, da han etter alt å
dømme endog ville bli forlatt av Gud, da alle ville se at han var rammet, slått av Gud og
plaget.4 Han krympet seg med tanke på å bli utsatt for offentlig skam og bli behandlet som
den verste forbryter, og så lide en skammelig og vanærende død. Han hadde en forutanelse
om kampen mot mørkets makter, en følelse av den fryktelige byrde av menneskenes
overtredelser og Faderens vrede på grunn av synden. Alt dette gjorde at han ble helt kraftløs,
og dødsblekheten bredte seg over ansiktet.
Omgitt av guddommelig lysglans
Så gav han uttrykk for sin guddommelige underkastelse under Faderens vilje, og sa: «Til
denne stund skulle jeg komme .... Far, la ditt navn bli forherliget!» Bare ved Kristi død
kunne Satans rike overvinnes. Bare på den måten kunne menneskene bli gjenløst og Gud bli
432