Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 7 - Ungdomsår i Nasaret
Jesus tilbrakte sin barndom og ungdom i en liten landsby mellom fjellene. Det var ikke
noe sted på jorden som ikke ville vært æret ved at han var der. Det ville ha vært en forrett
for kongelige slott å ta imot ham som gjest. Men han gikk forbi rikfolks hjem, kongelige
saler og navngjetne læresentra for å bo i det uanselige og foraktede Nasaret. Den kortfattede
skildringen av hans oppvekst er uhyre betydningsfull: «Og gutten vokste og ble sterk, fylt av
visdom, og Guds nåde var over ham.» I lyset fra Faderen gikk Jesus «fram i alder og visdom
og var til glede for Gud og mennesker».1 Hans tankeliv var aktivt og utforskende, med en
dømmekraft og klokskap som var langt forut for hans alder. Hans karakter var edel og
harmonisk. Sinnets og kroppens krefter utviklet seg gradvis som hos barn flest.
Som barn la Jesus for dagen et særlig elskelig sinnelag. Han var alltid beredt til å hjelpe
andre. Han viste en tålmodighet som ikke lot seg forstyrre av noe, og en hederlighet som
aldri gikk på akkord med det som var rett. Samtidig som han stod fast på sine prinsipper, var
hans liv preget av uselvisk vennlighet.
Oppdratt og undervist etter bibelsk modell
Med dypt alvor fulgte Jesu mor med i utviklingen av hans evner og krefter, og merket seg
fullkommenhetens preg i hans karakter. Med glede søkte hun å stimulere hans oppvakte,
mottagelige sinn. Den Hellige Ånd gav henne visdom til å samarbeide med de himmelske
krefter for å utvikle dette barnet som kunne gjøre krav på at ingen annen enn Gud var hans
far.
Fra de tidligste tider hadde de trofaste i Israel vist stor omsorg for de unges oppdragelse
og utdanning. Herren hadde påbudt at barna helt fra de var ganske små skulle bli undervist
om hans godhet og storhet, i første rekke slik dette var åpenbart i hans lov og i Israels
historie. Sang, bønn og undervisning fra Den hellige skrift skulle tilpasses den enkeltes
modenhet. Fedre og mødre skulle lære barna at Guds lover et uttrykk for hans natur, og når
de tok imot lovens prinsipper, ble Guds bilde preget i sjel og sinn. Mye av undervisningen
var muntlig, men de unge lærte også å lese de hebraiske skrifter, for de
gammeltestamentlige pergamentrullene kunne de studere uhindret.
På Kristi tid ble en bygd eller by som ikke sørget for den religiøse utdanning av de unge,
ansett for å være under Guds forbannelse. Likevel var undervisningen blitt mye av en
formsak, for tradisjonen hadde i høy grad fortrengt Den hellige skrift. Sann utdanning ville
lede de unge til å «søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham».2
Men de jødiske lærere var bare opptatt av seremonielle spørsmål. Sinnet ble fylt med
stoff som var verdiløst for eleven, og som ikke ville passe inn i himmelsk sammenheng. Den
erfaring som oppnås ved personlig å ta imot Guds ord, hadde ingen plass i
36