Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Ved at Jesus på denne måten gjorde soning for menneskenes synd, visste han at hans rike
ville bli fullkommengjort og bre seg til hele verden. Han skulle være gjenoppretteren, og
hans Ånd ville få overhånd. Et øyeblikk skuet han inn i fremtiden og hørte de stemmene
som overalt i verden forkynte: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.”
I disse fremmede så han pantet på en rik høst når skillemuren mellom jøder og hedninger
ble fjernet. Da skulle alle nasjoner, tungemål og folk få høre budskapet om frelse.
Forventningen om dette og fullbyrdelsen av hans håp kom til uttrykk i disse ordene: «Timen
er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget.» Men måten som denne herliggjørelsen
måtte foregå på, var aldri ute av Kristi sinn. Innsamlingen av hedningene skulle følge etter
hans død som nå nærmet seg. Bare ved hans død kunne verden bli frelst. Likesom et
hvetekorn måtte Guds Sønn legges i jorden og dø, bli gravlagt og gjemt for menneskers
blikk. Men han skulle leve igjen.
Lignelsen om hvetekornet
Kristus talte om sin fremtid. Dette gjorde han ved hjelp av ting i naturen for at disiplene
skulle kunne forstå det. Det virkelige resultat av hans misjon skulle oppnås ved hans død.
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare
det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Når hvetekornet faller i jorden og dør,
spirer det og bærer frukt. Slik ville Kristi død resultere i frukt for Guds rike. I samsvar med
loven i planteriket skulle liv bli resultatet av hans død.
De som dyrker jorden, har stadig dette bildet foran seg. År etter år tar menneskene vare
på det de har av korn, ved tilsynelatende å kaste bort den beste delen av det. En stund må det
ligge skjult i jorden mens Herren våker over det. Så kommer spirene frem, deretter akset og
så korn i akset. Men denne utviklingen kan ikke finne sted uten at kornet graves ned og blir
dekket av jord. Det er skjult og tilsynelatende tapt. Sæden som er begravd i jorden, gir sin
frukt, og i sin tid blir den selv sådd. På den måten blir avlingen mangfoldiggjort. Slik ville
også Kristi død på Golgata bære frukt til evig liv. Å betrakte og grunne på dette offer vil bli
den største herlighet for dem som er en frukt av det, og som derfor skal leve gjennom evige
tider.
Det hvetekornet som bevarer sitt eget liv, kan ikke frembringe noen frukt. Det blir bare
det ene kornet. Hvis Kristus hadde villet, kunne han ha spart seg selv for døden. Men hadde
han gjort det, ville han blitt alene, og han kunne ikke ha ført noen sønner og døtre til Gud.
Bare ved å oppgi sitt liv kunne han gi liv til menneskeheten. Bare ved å legges i jorden for å
dø kunne han bli såkornet som skulle gi den veldige avlingen - den tallrike skaren fra alle
nasjoner, stammer, tungemål og folk som blir gjenløst til Gud.
Jesus setter dette i sammenheng med læren om selvoppofrelse som alle bør tilegne seg:
«Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge
431