Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» Dette er avskjedskampen. I Kristi klage
er det selve Guds hjerte som utøser seg. Det er det hemmelighetsfulle farvel fra
Guddommens langmodige kjærlighet. Både fariseerne og saddukeerne var brakt til taushet.
Jesus kalte disiplene til seg og gjorde seg i stand til å forlate templet. Han opptrådte ikke
som om han hadde lidd nederlag eller var tvunget bort fra sine motstandere, men som den
som hadde fullbyrdet sin gjerning. Nå trakk han seg tilbake som stridens seierherre.
De sannhetens perler som kom fra Jesu munn denne begivenhetsrike dagen, ble bevart i
manges hjerter. Hos dem ble nye tanker vekt til live, nye forhåpninger ble vekt, og et nytt
avsnitt begynte. Etter Kristi korsfestelse og oppstandelse kom disse personene frem i første
rekke og fullførte sitt guddommelige oppdrag med en visdom og iver som stod i forhold til
gjerningens storhet. De forkynte et budskap som talte til menneskenes hjerter og svekket
gammel overtro som lenge hadde forkrøplet livet for tusener. Mot deres vitnesbyrd ble
menneskelige teorier og filosofier til tomme fabler. Jesu ord førte til mektige resultater hos
den undrende skaren av mennesker som var grepet av hellig ærefrykt der i templet i
Jerusalem.
Men Israel som nasjon hadde skilt seg fra Gud. De naturlige grenene på oliventreet var
brutt av. Da Jesus for siste gang betraktet templet innvendig, sa han med sorgfull, men
opphøyd verdighet: «Huset deres blir forlatt! For jeg sier dere: Heretter skal dere ikke se
meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» Hittil hadde han kalt
templet sin Fars hus. Men når Guds Sønn nå forlot disse murene, ville Guds nærvær for
alltid bli trukket tilbake fra det tempel som var bygd til hans ære. Fra nå av ville
seremoniene her være meningsløse og tjenesten der en parodi. Matt 23; Mark 12,41-44; Luk
20,45-47; 21, 1-4
429