Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Snart skulle det øses ut over dem selv i rettferdig gjengjeldelse. Jesus advarte dem mot
dette:
«Slik skal straffen komme over dere for alt det uskyldige blod som er utøst på jorden,
helt fra drapet på den rettferdige Abel og like til drapet på Sakarja, sønn av Barakia, som
dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal ramme denne
slekt.» De skriftlærde og fariseerne som lyttet til Jesus, visste at dette var sant. De kjente til
hvordan profeten Sakarja var blitt drept. Mens de advarende ordene fra Gud var på hans
lepper, ble den frafalne kongen grepet av et djevelsk raseri, og han gav ordre om å slå
profeten i hjel. Hans blod hadde satt merker på selve steinene i templet og lot seg ikke
fjerne, men fortsatte å være et vitnesbyrd mot det frafalne Israel. Så lenge templet stod, ville
merkene etter dette rettferdige menneskes blod være der og rope til Gud om hevn. Da Jesus
henviste til disse fryktelige synder, for det et redselsgys gjennom folkemengden.
Med blikket rettet mot fremtiden erklærte Jesus at jødenes ubotferdighet og mangel på
toleranse overfor Guds tjenere ville bli den samme i fremtiden som den hadde vært i
fortiden:
«Derfor sender jeg til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere
drepe og korsfeste, andre skal dere piske i synagogene og forfølge fra by til by.» Profeter og
vismenn som var fulle av tro og Den Hellige Ånd, ville bli dømt og drept slik som Stefanus,
Jakob og mange andre. Med hånden løftet mot himmelen og omgitt av et guddommelig lys,
talte Kristus som en dommer til dem som stod foran ham. Stemmen som så ofte hadde lydt
mildt og tryglende, var nå streng med irettesettelse og dom. Tilhørerne gyste. Inntrykket av
hans ord og hans blikk skulle aldri slettes ut.
Kristi harme var rettet mot hykleriet og de grove syndene. Med det ville de ødelegge sin
egen sjel, bedra folket og vanære Gud. I prestenes og rådsherrenes skinnhellige og
villedende måte å resonnere på, så han Satans redskaper i virksomhet. Hans fordømmelse av
synd hadde vært hard og skarp. Men han nevnte ikke noe om gjengjeldelse. Han nærte en
hellig vrede mot mørkets fyrste, men lot seg ikke irritere. Slik vil en kristen som lever i
harmoni med Gud og er i besittelse av kjærlighetens og barmhjertighetens milde sinn, føle
en rettferdig harme overfor synd. Men han vil ikke hisse seg opp og skjelle ut dem som
fornærmer ham. Selv når han møter slike som blir drevet av onde krefter, og som går aktivt
inn for å holde fast ved usannhet, vil han ved Kristi hjelp likevel bevare ro og
selvbeherskelse.
Jesu ansikt var preget av guddommelig medlidenhet da han kastet et siste blikk på
templet og deretter på sine tilhørere. Med bitre tårer og en røst som var gråtkvalt av
sjeleangst, utbrøt han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem
som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler
428