Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Likesom de hvitkalkede gravene som var vakkert utsmykket, men skjulte levninger som var
gått i forråtnelse, ble prestenes og rådsherrenes synd og urettferdighet skjult av deres ytre
hellighet.
Jesus fortsatte: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder
for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre
fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at
dere er barn av dem som myrdet profetene.» For å vise sin aktelse for de døde profetene var
jødene svært ivrige etter å utsmykke gravene deres. Men de fikk ikke noe gagn av det
profetene lærte, og de aktet heller ikke på deres irettesettelser.
På Jesu tid hadde man en overtroisk aktelse for de dødes hvilesteder, og enorme
pengesummer ble ødslet for å utsmykke dem. I Guds øyne var dette avguderi. I sin
overdrevne aktelse for de døde viste menneskene at de ikke elsket Gud over alle ting og
heller ikke sin neste som seg selv. Det samme avguderi blir også i dag drevet ganske langt.
Mange gjør seg skyldige i å forsømme enker og farløse, syke og fattige for å kunne føre opp
kostbare minnesmerker over de døde. Det brukes rikelig med tid, penger og arbeid til dette,
mens plikter forblir ugjort overfor dem som lever - plikter som Kristus tydelig har påbudt.
Fariseerne bygde gravmæler over profetene og prydet deres gravsteder, og sa til
hverandre: Hadde vi levd på våre fedres tid, ville vi ikke gått sammen med dem i å utgyte
Guds tjeneres blod. Samtidig la de planer om å ta hans Sønns liv. Dette bør være en
påminnelse for oss. Det bør åpne våre øyne for Satans makt til å bedra dem som vender seg
bort fra sannhetens lys. Mange følger i fariseernes spor. De hedrer dem som døde for sin tro,
og de undrer seg over jødenes blindhet da de forkastet Kristus. Hadde vi levd på hans tid,
sier de, ville vi med glede tatt imot hans lære. Vi ville aldri tatt del i den skyld som kom
over dem som forkastet Kristus. Men når lydighet mot Gud krever selvfornektelse og
ydmykhet, undertrykker de sin overbevisning og nekter å vise lydighet. Slik viser de den
samme holdning som de fariseerne Kristus gikk så hardt ut mot.
Fordi de forkastet Kristus
Lite forestilte jødene seg det fryktelige ansvaret ved å forkaste Kristus. Fra den stund da
det første uskyldige blod ble utøst, da den rettferdige Abel falt for Kains hånd, har det
samme gjentatt seg, og skylden er blitt større. Gjennom alle tider hadde profetene talt mot
kongenes, herskernes og folkets synder. De forkynte det Gud påla dem, og de var lydige mot
hans vilje, selv om det kunne koste dem livet. Fra slekt til slekt hadde det hopet seg opp en
fryktelig straffedom over dem som forkastet lys og sannhet. Kristi fiender var nå i ferd med
å kalle det samme ned over seg selv. Prestenes og rådsherrenes synd var større enn hos noe
tidligere slektsledd. Ved å forkaste Jesus ble de ansvarlige for alle de rettferdige som var
blitt slått i hjel, fra Abel til Kristus. Deres ugudelighets beger var i ferd med å flyte over.
427