Kristi Lidenskap_(norsk)
Share Embed Flag
Download ePaper

Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap behandlet som utilgivelige. For vederlag i penger fritok de folk fra å holde sine høytidelige løfter, og for store pengesummer kunne de somme tider tolerere skjendige forbrytelser. Samtidig kunne disse prestene og rådsherrene i andre tilfeller avsi harde dommer for ubetydelige forseelser. «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven; rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.» På denne måten fordømmer Kristus igjen misbruk av hellige plikter. Selve forpliktelsen setter han ikke til side. Tiendesystemet var bestemt av Gud, og det hadde vært praktisert fra de tidligste tider. Abraham, de troendes far, betalte tiende av alt det han hadde. De jødiske rådsherrer anerkjente plikten til å betale tiende, og dette var riktig. Men de overlot det ikke til folket selv å oppfylle sin forpliktelse. Vilkårlige regler ble gitt for hvert enkelt tilfelle. Kravene var blitt så kompliserte at det var umulig å oppfylle dem. Ingen visste om han hadde oppfylt sine forpliktelser. Slik som Gud hadde innstiftet ordningen, var den rettferdig og rimelig, men prestene og rabbinerne hadde gjort den til en besværlig byrde. Alt det Gud påbyr, er viktig. Kristus anerkjente betaling av tiende som en plikt. Men han viste at dette ikke kunne unnskylde forsømmelse av andre plikter. Fariseerne var svært nøye med å gi tiende av hageprodukter, slik som mynte, anis og karve. Dette kostet dem lite og gav dem ry for å være pliktoppfyllende og fromme. Samtidig ble folket undertrykt av deres unyttige restriksjoner som brøt ned respekten for den hellige ordning som Gud selv hadde bestemt. De fikk menneskene til å være opptatt med ubetydelige forskjeller og vendte deres oppmerksomhet bort fra vesentlige sannheter. Det som veier mer i loven - rettferdighet, barmhjertighet og sannhet - ble forsømt. «Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes,» sa Jesus. Rabbinerne hadde på lignende måte også forvrengt andre lover. I den veiledning som ble gitt gjennom Moses, var det forbudt å spise noe urent. Bruk av svinekjøtt og kjøttet av visse andre dyr var forbudt fordi det var sannsynlig at urenheter kunne infisere blodet og forkorte livet. Men fariseerne nøyde seg ikke med de begrensninger som Gud hadde gitt. De gikk til ytterligheter som var helt uberettiget. Blant annet ble det forlangt at folk skulle sile alt vann som ble brukt, for at det ikke skulle inneholde det minste insekt som kunne klassifiseres sammen med urene dyr. Når Jesus sammenlignet disse krav om bagatellmessige ting med størrelsen av fariseernes faktiske synder, sa han til dem: «Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!» Hvitkalkede graver «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.» 426

Kristi Lidenskap Likesom de hvitkalkede gravene som var vakkert utsmykket, men skjulte levninger som var gått i forråtnelse, ble prestenes og rådsherrenes synd og urettferdighet skjult av deres ytre hellighet. Jesus fortsatte: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene.» For å vise sin aktelse for de døde profetene var jødene svært ivrige etter å utsmykke gravene deres. Men de fikk ikke noe gagn av det profetene lærte, og de aktet heller ikke på deres irettesettelser. På Jesu tid hadde man en overtroisk aktelse for de dødes hvilesteder, og enorme pengesummer ble ødslet for å utsmykke dem. I Guds øyne var dette avguderi. I sin overdrevne aktelse for de døde viste menneskene at de ikke elsket Gud over alle ting og heller ikke sin neste som seg selv. Det samme avguderi blir også i dag drevet ganske langt. Mange gjør seg skyldige i å forsømme enker og farløse, syke og fattige for å kunne føre opp kostbare minnesmerker over de døde. Det brukes rikelig med tid, penger og arbeid til dette, mens plikter forblir ugjort overfor dem som lever - plikter som Kristus tydelig har påbudt. Fariseerne bygde gravmæler over profetene og prydet deres gravsteder, og sa til hverandre: Hadde vi levd på våre fedres tid, ville vi ikke gått sammen med dem i å utgyte Guds tjeneres blod. Samtidig la de planer om å ta hans Sønns liv. Dette bør være en påminnelse for oss. Det bør åpne våre øyne for Satans makt til å bedra dem som vender seg bort fra sannhetens lys. Mange følger i fariseernes spor. De hedrer dem som døde for sin tro, og de undrer seg over jødenes blindhet da de forkastet Kristus. Hadde vi levd på hans tid, sier de, ville vi med glede tatt imot hans lære. Vi ville aldri tatt del i den skyld som kom over dem som forkastet Kristus. Men når lydighet mot Gud krever selvfornektelse og ydmykhet, undertrykker de sin overbevisning og nekter å vise lydighet. Slik viser de den samme holdning som de fariseerne Kristus gikk så hardt ut mot. Fordi de forkastet Kristus Lite forestilte jødene seg det fryktelige ansvaret ved å forkaste Kristus. Fra den stund da det første uskyldige blod ble utøst, da den rettferdige Abel falt for Kains hånd, har det samme gjentatt seg, og skylden er blitt større. Gjennom alle tider hadde profetene talt mot kongenes, herskernes og folkets synder. De forkynte det Gud påla dem, og de var lydige mot hans vilje, selv om det kunne koste dem livet. Fra slekt til slekt hadde det hopet seg opp en fryktelig straffedom over dem som forkastet lys og sannhet. Kristi fiender var nå i ferd med å kalle det samme ned over seg selv. Prestenes og rådsherrenes synd var større enn hos noe tidligere slektsledd. Ved å forkaste Jesus ble de ansvarlige for alle de rettferdige som var blitt slått i hjel, fra Abel til Kristus. Deres ugudelighets beger var i ferd med å flyte over. 427

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

behandlet som utilgivelige. For vederlag i penger fritok de folk fra å holde sine høytidelige<br />

løfter, og for store pengesummer kunne de somme tider tolerere skjendige forbrytelser.<br />

Samtidig kunne disse prestene og rådsherrene i andre tilfeller avsi harde dommer for<br />

ubetydelige forseelser.<br />

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og<br />

karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven; rettferdighet, barmhjertighet og<br />

troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.» På denne måten fordømmer<br />

Kristus igjen misbruk av hellige plikter. Selve forpliktelsen setter han ikke til side.<br />

Tiendesystemet var bestemt av Gud, og det hadde vært praktisert fra de tidligste tider.<br />

Abraham, de troendes far, betalte tiende av alt det han hadde. De jødiske rådsherrer<br />

anerkjente plikten til å betale tiende, og dette var riktig. Men de overlot det ikke til folket<br />

selv å oppfylle sin forpliktelse. Vilkårlige regler ble gitt for hvert enkelt tilfelle. Kravene var<br />

blitt så kompliserte at det var umulig å oppfylle dem. Ingen visste om han hadde oppfylt<br />

sine forpliktelser. Slik som Gud hadde innstiftet ordningen, var den rettferdig og rimelig,<br />

men prestene og rabbinerne hadde gjort den til en besværlig byrde.<br />

Alt det Gud påbyr, er viktig. Kristus anerkjente betaling av tiende som en plikt. Men han<br />

viste at dette ikke kunne unnskylde forsømmelse av andre plikter. Fariseerne var svært nøye<br />

med å gi tiende av hageprodukter, slik som mynte, anis og karve. Dette kostet dem lite og<br />

gav dem ry for å være pliktoppfyllende og fromme. Samtidig ble folket undertrykt av deres<br />

unyttige restriksjoner som brøt ned respekten for den hellige ordning som Gud selv hadde<br />

bestemt. De fikk menneskene til å være opptatt med ubetydelige forskjeller og vendte deres<br />

oppmerksomhet bort fra vesentlige sannheter. Det som veier mer i loven - rettferdighet,<br />

barmhjertighet og sannhet - ble forsømt. «Dette skulle gjøres, og det andre ikke<br />

forsømmes,» sa Jesus.<br />

Rabbinerne hadde på lignende måte også forvrengt andre lover. I den veiledning som ble<br />

gitt gjennom Moses, var det forbudt å spise noe urent. Bruk av svinekjøtt og kjøttet av visse<br />

andre dyr var forbudt fordi det var sannsynlig at urenheter kunne infisere blodet og forkorte<br />

livet. Men fariseerne nøyde seg ikke med de begrensninger som Gud hadde gitt. De gikk til<br />

ytterligheter som var helt uberettiget. Blant annet ble det forlangt at folk skulle sile alt vann<br />

som ble brukt, for at det ikke skulle inneholde det minste insekt som kunne klassifiseres<br />

sammen med urene dyr. Når Jesus sammenlignet disse krav om bagatellmessige ting med<br />

størrelsen av fariseernes faktiske synder, sa han til dem: «Blinde veiledere, som avsiler<br />

myggen, men sluker kamelen!»<br />

Hvitkalkede graver<br />

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som<br />

utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.»<br />

426

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!