Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap behandlet som utilgivelige. For vederlag i penger fritok de folk fra å holde sine høytidelige løfter, og for store pengesummer kunne de somme tider tolerere skjendige forbrytelser. Samtidig kunne disse prestene og rådsherrene i andre tilfeller avsi harde dommer for ubetydelige forseelser. «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven; rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.» På denne måten fordømmer Kristus igjen misbruk av hellige plikter. Selve forpliktelsen setter han ikke til side. Tiendesystemet var bestemt av Gud, og det hadde vært praktisert fra de tidligste tider. Abraham, de troendes far, betalte tiende av alt det han hadde. De jødiske rådsherrer anerkjente plikten til å betale tiende, og dette var riktig. Men de overlot det ikke til folket selv å oppfylle sin forpliktelse. Vilkårlige regler ble gitt for hvert enkelt tilfelle. Kravene var blitt så kompliserte at det var umulig å oppfylle dem. Ingen visste om han hadde oppfylt sine forpliktelser. Slik som Gud hadde innstiftet ordningen, var den rettferdig og rimelig, men prestene og rabbinerne hadde gjort den til en besværlig byrde. Alt det Gud påbyr, er viktig. Kristus anerkjente betaling av tiende som en plikt. Men han viste at dette ikke kunne unnskylde forsømmelse av andre plikter. Fariseerne var svært nøye med å gi tiende av hageprodukter, slik som mynte, anis og karve. Dette kostet dem lite og gav dem ry for å være pliktoppfyllende og fromme. Samtidig ble folket undertrykt av deres unyttige restriksjoner som brøt ned respekten for den hellige ordning som Gud selv hadde bestemt. De fikk menneskene til å være opptatt med ubetydelige forskjeller og vendte deres oppmerksomhet bort fra vesentlige sannheter. Det som veier mer i loven - rettferdighet, barmhjertighet og sannhet - ble forsømt. «Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes,» sa Jesus. Rabbinerne hadde på lignende måte også forvrengt andre lover. I den veiledning som ble gitt gjennom Moses, var det forbudt å spise noe urent. Bruk av svinekjøtt og kjøttet av visse andre dyr var forbudt fordi det var sannsynlig at urenheter kunne infisere blodet og forkorte livet. Men fariseerne nøyde seg ikke med de begrensninger som Gud hadde gitt. De gikk til ytterligheter som var helt uberettiget. Blant annet ble det forlangt at folk skulle sile alt vann som ble brukt, for at det ikke skulle inneholde det minste insekt som kunne klassifiseres sammen med urene dyr. Når Jesus sammenlignet disse krav om bagatellmessige ting med størrelsen av fariseernes faktiske synder, sa han til dem: «Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!» Hvitkalkede graver «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.» 426
Kristi Lidenskap Likesom de hvitkalkede gravene som var vakkert utsmykket, men skjulte levninger som var gått i forråtnelse, ble prestenes og rådsherrenes synd og urettferdighet skjult av deres ytre hellighet. Jesus fortsatte: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene.» For å vise sin aktelse for de døde profetene var jødene svært ivrige etter å utsmykke gravene deres. Men de fikk ikke noe gagn av det profetene lærte, og de aktet heller ikke på deres irettesettelser. På Jesu tid hadde man en overtroisk aktelse for de dødes hvilesteder, og enorme pengesummer ble ødslet for å utsmykke dem. I Guds øyne var dette avguderi. I sin overdrevne aktelse for de døde viste menneskene at de ikke elsket Gud over alle ting og heller ikke sin neste som seg selv. Det samme avguderi blir også i dag drevet ganske langt. Mange gjør seg skyldige i å forsømme enker og farløse, syke og fattige for å kunne føre opp kostbare minnesmerker over de døde. Det brukes rikelig med tid, penger og arbeid til dette, mens plikter forblir ugjort overfor dem som lever - plikter som Kristus tydelig har påbudt. Fariseerne bygde gravmæler over profetene og prydet deres gravsteder, og sa til hverandre: Hadde vi levd på våre fedres tid, ville vi ikke gått sammen med dem i å utgyte Guds tjeneres blod. Samtidig la de planer om å ta hans Sønns liv. Dette bør være en påminnelse for oss. Det bør åpne våre øyne for Satans makt til å bedra dem som vender seg bort fra sannhetens lys. Mange følger i fariseernes spor. De hedrer dem som døde for sin tro, og de undrer seg over jødenes blindhet da de forkastet Kristus. Hadde vi levd på hans tid, sier de, ville vi med glede tatt imot hans lære. Vi ville aldri tatt del i den skyld som kom over dem som forkastet Kristus. Men når lydighet mot Gud krever selvfornektelse og ydmykhet, undertrykker de sin overbevisning og nekter å vise lydighet. Slik viser de den samme holdning som de fariseerne Kristus gikk så hardt ut mot. Fordi de forkastet Kristus Lite forestilte jødene seg det fryktelige ansvaret ved å forkaste Kristus. Fra den stund da det første uskyldige blod ble utøst, da den rettferdige Abel falt for Kains hånd, har det samme gjentatt seg, og skylden er blitt større. Gjennom alle tider hadde profetene talt mot kongenes, herskernes og folkets synder. De forkynte det Gud påla dem, og de var lydige mot hans vilje, selv om det kunne koste dem livet. Fra slekt til slekt hadde det hopet seg opp en fryktelig straffedom over dem som forkastet lys og sannhet. Kristi fiender var nå i ferd med å kalle det samme ned over seg selv. Prestenes og rådsherrenes synd var større enn hos noe tidligere slektsledd. Ved å forkaste Jesus ble de ansvarlige for alle de rettferdige som var blitt slått i hjel, fra Abel til Kristus. Deres ugudelighets beger var i ferd med å flyte over. 427
- Page 384 and 385: Kristi Lidenskap Selve døden ville
- Page 386 and 387: Kristi Lidenskap Kapittel 61 - Over
- Page 388 and 389: Kristi Lidenskap Før Sakkeus så J
- Page 390 and 391: Kristi Lidenskap Kapittel 62 - I gj
- Page 392 and 393: Kristi Lidenskap som Judas mente ik
- Page 394 and 395: Kristi Lidenskap blant disiplene. J
- Page 396 and 397: Kristi Lidenskap Men soningen for e
- Page 398 and 399: Kristi Lidenskap ganger hadde hun h
- Page 400 and 401: Kristi Lidenskap Folkemengden var o
- Page 402 and 403: Kristi Lidenskap veldige menneskeme
- Page 404 and 405: Kristi Lidenskap også du på denne
- Page 406 and 407: Kristi Lidenskap Kapittel 64 - Jød
- Page 408 and 409: Kristi Lidenskap vinning. De skrøt
- Page 410 and 411: Kristi Lidenskap Den jødiske nasjo
- Page 412 and 413: Kristi Lidenskap Kapittel 65 - I si
- Page 414 and 415: Kristi Lidenskap Etter en stund vå
- Page 416 and 417: Kristi Lidenskap øversteprestens h
- Page 418 and 419: Kristi Lidenskap de utakknemlige vi
- Page 420 and 421: Kristi Lidenskap dere som tror. Men
- Page 422 and 423: Kristi Lidenskap Kapittel 66 - Ny k
- Page 424 and 425: Kristi Lidenskap hovedsak. På grun
- Page 426 and 427: Kristi Lidenskap Kristi ord brakte
- Page 428 and 429: Kristi Lidenskap som et ekko. Men m
- Page 430 and 431: Kristi Lidenskap den som Moses hadd
- Page 432 and 433: Kristi Lidenskap for en stund føre
- Page 436 and 437: Kristi Lidenskap Snart skulle det
- Page 438 and 439: Kristi Lidenskap Kapittel 68 - I de
- Page 440 and 441: Kristi Lidenskap det og få evig li
- Page 442 and 443: Kristi Lidenskap uttalte dette, og
- Page 444 and 445: Kristi Lidenskap skal villede mange
- Page 446 and 447: Kristi Lidenskap dit ut, eller: «H
- Page 448 and 449: Kristi Lidenskap å gi verden evang
- Page 450 and 451: Kristi Lidenskap var den første so
- Page 452 and 453: Kristi Lidenskap i naturen, og de h
- Page 454 and 455: Kristi Lidenskap Det er fordi dette
- Page 456 and 457: Kristi Lidenskap Denne siste kvelde
- Page 458 and 459: Kristi Lidenskap Da Judas valgte si
- Page 460 and 461: Kristi Lidenskap I liv og lære har
- Page 462 and 463: Kristi Lidenskap Kapittel 72 - Natt
- Page 464 and 465: Kristi Lidenskap forskende blikk, s
- Page 466 and 467: Kristi Lidenskap Hva nattverden bet
- Page 468 and 469: Kristi Lidenskap Når vi betrakter
- Page 470 and 471: Kristi Lidenskap Det er ikke mange
- Page 472 and 473: Kristi Lidenskap vil jeg gjøre, s
- Page 474 and 475: Kristi Lidenskap Hva Den Hellige Å
- Page 476 and 477: Kristi Lidenskap Ånd, men det er t
- Page 478 and 479: Kristi Lidenskap fremstilt som et v
- Page 480 and 481: Kristi Lidenskap Det store ønske s
- Page 482 and 483: Kristi Lidenskap gitt sin menighet
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
behandlet som utilgivelige. For vederlag i penger fritok de folk fra å holde sine høytidelige<br />
løfter, og for store pengesummer kunne de somme tider tolerere skjendige forbrytelser.<br />
Samtidig kunne disse prestene og rådsherrene i andre tilfeller avsi harde dommer for<br />
ubetydelige forseelser.<br />
«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og<br />
karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven; rettferdighet, barmhjertighet og<br />
troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.» På denne måten fordømmer<br />
Kristus igjen misbruk av hellige plikter. Selve forpliktelsen setter han ikke til side.<br />
Tiendesystemet var bestemt av Gud, og det hadde vært praktisert fra de tidligste tider.<br />
Abraham, de troendes far, betalte tiende av alt det han hadde. De jødiske rådsherrer<br />
anerkjente plikten til å betale tiende, og dette var riktig. Men de overlot det ikke til folket<br />
selv å oppfylle sin forpliktelse. Vilkårlige regler ble gitt for hvert enkelt tilfelle. Kravene var<br />
blitt så kompliserte at det var umulig å oppfylle dem. Ingen visste om han hadde oppfylt<br />
sine forpliktelser. Slik som Gud hadde innstiftet ordningen, var den rettferdig og rimelig,<br />
men prestene og rabbinerne hadde gjort den til en besværlig byrde.<br />
Alt det Gud påbyr, er viktig. Kristus anerkjente betaling av tiende som en plikt. Men han<br />
viste at dette ikke kunne unnskylde forsømmelse av andre plikter. Fariseerne var svært nøye<br />
med å gi tiende av hageprodukter, slik som mynte, anis og karve. Dette kostet dem lite og<br />
gav dem ry for å være pliktoppfyllende og fromme. Samtidig ble folket undertrykt av deres<br />
unyttige restriksjoner som brøt ned respekten for den hellige ordning som Gud selv hadde<br />
bestemt. De fikk menneskene til å være opptatt med ubetydelige forskjeller og vendte deres<br />
oppmerksomhet bort fra vesentlige sannheter. Det som veier mer i loven - rettferdighet,<br />
barmhjertighet og sannhet - ble forsømt. «Dette skulle gjøres, og det andre ikke<br />
forsømmes,» sa Jesus.<br />
Rabbinerne hadde på lignende måte også forvrengt andre lover. I den veiledning som ble<br />
gitt gjennom Moses, var det forbudt å spise noe urent. Bruk av svinekjøtt og kjøttet av visse<br />
andre dyr var forbudt fordi det var sannsynlig at urenheter kunne infisere blodet og forkorte<br />
livet. Men fariseerne nøyde seg ikke med de begrensninger som Gud hadde gitt. De gikk til<br />
ytterligheter som var helt uberettiget. Blant annet ble det forlangt at folk skulle sile alt vann<br />
som ble brukt, for at det ikke skulle inneholde det minste insekt som kunne klassifiseres<br />
sammen med urene dyr. Når Jesus sammenlignet disse krav om bagatellmessige ting med<br />
størrelsen av fariseernes faktiske synder, sa han til dem: «Blinde veiledere, som avsiler<br />
myggen, men sluker kamelen!»<br />
Hvitkalkede graver<br />
«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som<br />
utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.»<br />
426